søndag 28. desember 2014

Gledelig jul

Da er julaften over. Skal tro hvordan den ble for folk flest? For deg som leser dette? Jeg håper den ble fin. Min ble litt annerledes, men minneverdig.

Men vi vet jo det at jula ikke alltid er "glade jul" eller "stille natt". Kontrastene blir så store, forventningene går høyt, og skuffelsene kan bli desto større når de ikke blir møtt. Og selv om vi tenker på julehistorier som det trivelige, koselige og lyse, det som alltid slutter med harmoni (glem Piken med svovelstikkene et øyeblikk), fins det mørke glimt innimellom. Av og til lurer jeg på når jeg har lest ei bok eller sett en film om de mørke glimtene vil hjemsøke hovedpersonene etter julaftens "happy ending"?

En aktuell diskusjon om filmen Love Actually kan jo nevnes i denne sammenhengen (blogger og LA-elsker Kristin Storrusten forfattet et svar). Mot slutten av spillefilmen har vi iallfall to misfornøyde par - forstyrret av henholdsvis en mentalt syk bror og et jobb-utroskap - selv om filmen blir regnet som romantisk. Derfor blir Love Actually litt bittersøt for min del. Men den som sitter med lommetørklet, klar for å få den rette julestemningen, velger vel å fokusere på den lille gutten som fikk en klem av jenta si, den kyssende statsministeren og forfatteren som fridde på portugisisk og fikk "yes is answer". Pluss alle som klemmer sine kjære på flyplassen i den stilige montasjen i sluttscenen.
Er love egentlig all around?
Det er jo det vi liker å tro. Kanskje det er derfor så mange liker filmen.
(Skuespilleren Liam Neeson mistet kona si seks år etter han spilte fortvilet enkemann i Love Actually. Det gir scenene med ham en ekstra bunn.)

I november fikk jeg se Karsten og Petras vidunderlige jul. En trivelig julefilm var det! Men jeg som voksen (og singel) la merke til voksne konflikter og problemer og opplevde at det var det som rørte ved meg, som jeg husker nå i etterkant.
Petras mor er alene etter at Petras far døde. Hun er helt klart ensom; hun gråter på julaften selv om hun har lovet Petra "ingen tårer", og det hjelper lite at faren hennes, Petras morfar, har fått seg kjæreste. Her ligger også hovedkonflikten i filmen: hvem skal morfar feire jul med? Hvilken tradisjon skal han følge med på?
Fra en tidligere film vet jeg også at Karstens foreldre har hatt problemer (noe som ikke blir nevnt i bøkene, forresten); nå ser det ut til at de har det fint, men...
Filmen viser midt i julestemninga litt av den mer vonde realiteten for mange.


Ja, er det slik at julestemningen kommer til den som ønsker seg den?
Og er det bare julesnø og julepynt som skal til?

Noen barnebøker våger også å gå innpå det mørke. Da jeg ryddet i julebøkene på jobb fant jeg ei bildebok hvor hovedpersonen har en far som drikker. Han håper sånn at pappa skal være edru på julaften... I fortellingsboka Jul eller aldri av Anneli Klepp handler det om foreldre som krangler, men som på mystisk vis blir venner gjennom en oppfinnsom julekalender. (Tenk hvis det alltid var så enkelt?) Og i den splitter nye God dag, herr Jul av Laura Djupvik møter vi barn med nyskilte foreldre som er uvenner når boka starter. Blir det jul likevel?

Jeg tror det er viktig at barnebøker tar slike problemer på alvor. Og at de på den andre siden gir et visst håp om hjelp... spørsmålet er om forfatteren skriver slutten på en god måte, slik at løsningen virker naturlig og ikke overdrevet.

Ei spennende fortelling vil jo ofte inneholde et problem eller et mysterium som skal løses. Og stort sett blir løst, iallfall i barnebøker og romantiske filmer.
Har du gjort deg tanker om dette?

Bør vi holde på den harmoniske og (forsøksvis?) romantiske slutten både for barnas del, og for vår egen framtidstros skyld?
Nå når 2015 snart er i gang...

2 kommentarer:

Elin sa...

Jeg føler at filmer bør ha en lykkelig slutt, det er tross alt filmer. Det er ikke virkelig og jeg føler vi drømmer oss vekk i disse filmene. Det er derfor vi ser de om igjen og om igjen. Selvfølgelig kan ikke alt være en dans på roser, ting skjer på film som i virkeligheten men jeg liker at alt løser seg litt slutt i de fleste filmer. I hvert fall de romantiske.

Synne sa...

Takk for innspill! Jeg føler det nok litt på samme måten.
Forventningene om happy ending har vel mest med sjangeren å gjøre, i en romantisk film forventer en dette. I en krim forventer vi en løsning, osv. Så kan det være mye blod og gråt på veien dit...