lørdag 19. januar 2013

Les Miserables - ikke elendig!

Jeg har så lenge jeg kan huske hatt et spesielt forhold til Les Miserables. Helt fra jeg som lita jente så tegnefilmen Samfunnets ulykkesbarn (der jeg husker helt tydelig scenen hvor Jean Valjean klatrer med Cosette på ryggen oppover en mur). I 1996 så jeg musikalversjonen i London, en stor opplevelse! To av sangene har jeg senere sunget selv: I dreamed a dream og On my own. Schönbergs mest kjente er jo musikalen over alle musikaler. Først etterpå leste jeg Hugos bok De elendige og skjønte at musikalen var litt vel romantisk, men den mistet ikke glansen for det.

Og nå har jeg altså sett nyinnspillinga av musikalen i filmformat. Det ble musikken jeg elsket (pluss litt ekstra!) sammen med effektfull filming (alt fra episk panorama til nærgående håndholdt kamera) og intenst skuespill fra det som med få unntak må være perfekt utvalgte skuespillere. For meg ble det en berg- og dalbane av følelser, rett og slett trim for psyken, og her er Facebook-statusen min fra i går:



Jeg har forresten funnet ut at jeg må legge bildene inn i Picasa.

Lurer du fremdeles på om denne filmen er noe for deg? Da kan du for eksempel se traileren:



SPOILER: Du som nå vet at du vil se filmen, men ikke har sett den enda, bør slutte å lese følgende kommentarer til skuespillerne/sangerne. Har du sett den, kommenter gjerne under!

1. Jean Valjean (Hugh Jackman).


• Superb spilt; hovedskuespilleren får virkelig brukt hele følelsesregisteret, og jeg tror på ham.

• Jackman synger ikke surt, for den som måtte tro det. Han synger som i opera, med en ganske merkbar vibrato, og det kan høres surt ut. Han har ikke den fine falsettstemmen jeg ventet på "Bring him home", men det var likevel så bra gjort at «de sovende studentene», musikalsangere som har vært med på Les Mis i teateret, visstnok satte seg opp og klappet etter hvert opptak (14 opptak; alle sangene ble spilt inn på settet  ).

• Han har også trent for å være en troverdig, nesten overnaturlig sterk straffange. Det kom nok godt med i fektescenen med Javert, der de også skulle synge!

Jeg satt lenge og grublet på hvilken annen skuespiller han minnet meg om i enkelte scener.

2. Fantine (Anne Hathaway).

• Det er en grunn til at det er hennes sang som er tatt med i traileren over. Hun ikke bare synger nydelig både høyt og lavt; jeg tenker «hun er Fantine». Og scenene med henne var så sterke at jeg lurte på om jeg orket å se og høre på. Det sier litt, når «I dreamed a dream» er sangen jeg virkelig elsker.

• Hun fikk i et intervju spørsmål om hvilken sangstrofe som var vanskeligst å synge. Hun svarte den siste strofen, «Now life has killed the dream I dreamed», fordi Fantine er en drømmer, og dette viser hvor lavt hun har sunket. Utrolig sterkt sagt.

• Det var hennes virkelige hår som ble klippet i filmen!

3. Javert (Russell Crowe).

• Det positive er at han har en behagelig og varm stemme.

• Han ser litt for hyggelig ut til å spille skurk, og klarer heller ikke å vise de følelsene jeg mener denne rollen trenger. Javert er en mann med verdens sterkeste tro på loven, men når denne troen svikter (etter at Valjean har latt være å drepe ham) svikter også Crowes skuespill. Dessverre.

4. Marius (Eddie Redmayne).

• Den perfekte Marius! Han har det uskyldige uttrykket, gløden og – ikke minst – stemmen.

• «Empty chairs at empty tables» blir aldri det samme for meg etter denne filmen.

5. Cosette (Isabelle Allen og Amanda Seyfried)

• Begge skuespillerne er pene og synger nydelig (Seyfried briljerer på «A heart full of song»). De spiller også bra i den rollen de har fått å spille i. Seyfried fikk visstnok "sentimental" hjelp av musikken på øret, som faktisk også var "laiv" (et orkester spilte under opptak).

• Men: rollen til Cosette – akkurat som i boka – er lite viktig, og det får meg til å gruble på dette med mannlige og kvinnelige figurer. Den eneste som kan ligne på en kvinnelig helt (bortsett fra Fantine, som ofrer seg for datteren) er jo

6. Eponine (Samantha Barks)

• Men hun blir avspist med en rolle som ulykkelig forelsket spion/ sendebud som dør i Marius’ armer (i romanen er det faktisk enda mer tragisk).

• Når det er sagt er dette en flott sanger og skuespiller, perfekt i rollen.

• Barks fortalte i et intervju at hun fikk vite om rollen hun hadde fått mens hun stod på en scene foran publikum.

7. Thenardiers (Sacha Baron Cohen og Helena Bonham Carter)

• Begge skuespillerne kan det å spille både splitter pine gærne og komiske personer, og det passer for Thenardiers.

• Bare i deres scener ble det latter i salen, og det kjente jeg at jeg trengte.

Noen avsluttende betraktninger før dette innlegget er ferdig:
  • lille Gavroche var jo også nydelig, og dødsscenen - .
  • Colm Wilkinson, som var den originale Jean Valjean både i London og på Broadway, gjør et fint portrett av biskopen av Digne. Da jeg så ham i filmen for første gang snudde jeg meg mot følget mitt med et glis, men så kom jeg på at kanskje ikke alle er så nerdete som meg.
  • det positivt at ikke horekundene ble framstilt som fordrukne frekkaser, heller som helt "vanlige menn"; det gjør hele settingen med Eponine ekstra sterk faktisk. Bare Thenardiers vertshus har burleskpreg, og det er bra, syns jeg.  
  • det må vel ha vært noen helt nye sanger i filmen? Blant annet der Valjean synger for Cosette som sover. Merk: jeg klager ikke; sangene passet godt inn.
  • i avslutninga går Jean Valjean og Fantine inn i en kristen himmel (iallfall i teksten), men blir så med i gjengen som feirer den ganske så gudløse franske revolusjonen. Jeg har faktisk aldri tenkt på det før. 
  • Tross min betuttelse sang jeg selvfølgelig med på
Oh-oh-oh-tomorrow comes!
(gjorde du?)


lørdag 12. januar 2013

Bokvideo: Best i 2012


Liste over de beste bøkene, med lenke til blogginnlegg:

Beste drama:
Samtale venter av Marit Eikemo
Bareukedager av Cecilie Aurstad
Kirsebærsnø av Ingelin Røssland
Beste barnebok:
Monsteret kommer av Patrick Ness
Sangen om en brukket nese av Arne Svingen 
Pym Pettersons mislykka familie av Heidi Linde 
Beste fantasy:
Mørk engel av Laini Taylor
Song for Eirabu: Vargtid av Kristine Tofte


Mest etterlengta:
Salomos ring av Jonathan Stroud
Insurgent av Veronica Roth
Spiral av Roderick Gordon

Beste grøss:
Mørketid av Michelle Paver
Beste ungdomsbok:
13 gode grunner av Jay Asher
Karbondagboka 2015 av Saci Lloyd
Picassokvinnen av Taran L. Bjørnstad
Mest spennende:
Før jeg sovner av S.J. Watson
Miraklenes tid av Karen Thompson Walker
Bian Shen av Torbjørn Øverland Amundsen
Mest spesielle:
American Gods av Neil Gaiman 
Beste tegneserie:
Flight av Kazu Kibuishi


Beste essay/fagbok:
En intens motvilje mot allsang av Arne Berggren

Mer selvfølelse av Mia Törnblom.

Mest tragiske bok:
The Casual Vacancy av J.K. Rowling

Vakreste bok:
Tett inntil dagene av Mustafa Can
I havet er det krokodiller av Fabio Geda

Dikt: 
Tida går av Einar Økland 


torsdag 10. januar 2013

Spøkelsesridderen

"De beste vennene våre," sa mamma til meg en gang, "finner vi gjerne i våre mørkeste stunder, fordi vi aldri glemmer at de hjalp oss å finne veien ut av mørket." Hun tenkte sikkert ikke på stunder da hun var blitt jaget av hevngjerrige gjenferd. Men jeg tror det fins mange former for mørke, og hver av oss opplever før eller siden et mørke av det ene eller andre slaget. Og da trenger vi en person som Ella, ellers går vi oss vill.

(Spøkelsesridderen, Cornelia Funke. Cappelen Damm)


Jeg har nettopp blitt ferdig med ei magisk bok! Ikke bare var den spennende - til tider grøssespennende selv for denne voksne leseren - den var vakker. Språket, selve fortellinga om gutten som vekker opp en ridders gjenferd og vennskapet hans med jenta Ella, og tegningene av Friedrich Hechelmann. Å, tegningene. De drar meg inn i seg. Jeg kommer sikkert til å drømme om dem i natt.
Cornelia Funke har overbevist meg om at hun fortjente en ny sjanse.
Bibliotekaren i meg brenner etter å kunne gi denne til en lærer. Lurer bare på hvilket trinn.


Ellers gleder jeg meg solgul over at de tre vise kvinnene i Lom vant prisen for Årets bibliotek! Det har de jammen meg fortjent! Gratulerer.

Ja, og så kommer det  snart et innlegg om bibliotekaren som tok av seg blusen. Eller noe.
Og Best i 2012-videoen er straks på vei.


torsdag 3. januar 2013

Baksjå og framsjå: desember

Årets siste lesemåned skal oppsummeres! Her kan du lese oppsummeringa for november.

I desember leste jeg litt mer enn i november. 4 av de 10 bøkene ble lest i forbindelse med juleferien. Og tenk, jeg blogget om over halvparten! Resten kan jeg bare nevne kjapt:
  • Doppler av Erlend Loe burde jeg nok sagt noe lurt om; den var virkelig fornøyelig
  • Bian Shen-innlegget blir utsatt fordi det var et leseeksemplar jeg fikk, men boka blir sannsynligvis med i Best i 2012-videoen.
  • Jeg kommer nok også til å skrive litt om Da Gud var en kanin, som jeg nettopp leste
  • Buffy sesong 9 (tegneserie) går liksom av seg selv! Jeg må innrømme at jeg leser litt fort igjennom denne serien og glemmer fort hva som har skjedd fra bok til bok. Kanskje på tide med en Buffy-kveld igjen?
Men jeg skrev om
  • en spenningsroman med utgangspunkt i forsinka jordrotasjon (Miraklenes tid)
  • Ingelin Røsslands nye voksenroman (Kirsebærsnø - smakebitinnlegg)
  • ei veldig hjelpsom bok for Lesehest på togtur (Mer selvfølelse!)
  • innvandrerboka jeg lenge har hatt lyst til å lese (Tett inntil dagene). Den kan også regnes som biografi, altså kom jeg ei bok nærmere lesemålet mitt...
  • faktaboka om Julenissen 
  • andre bildebok om Hoppalong
Ellers skrev jeg et innlegg om blod (eller krim, om du vil) og ett om familien Fredriksens leseutfordringer.

Flere av bøkene kan faktisk havne på Best i 2012-lista. Herlig! Det gjelder Miraklenes tid, før nevnte Bian Shen, Mer selvfølelse og Tett inntil dagene. Og kanskje Kirsebærsnø? En god lesemåned, altså.

Jeg er spent på året som kommer, og måneden. I løpet av januar håper jeg på å publisere best-videoen, og jeg har allerede begynt på å lese en fin roman jeg fikk til jul (Drømmehjerte). En annen sak kan nevnes: 23. januar skal jeg ha et foredrag jeg både gruer og gleder meg til. Jeg vurderer å lage en egen blogg for temaet jeg da skal ta opp. Det blir på siden av det som passer i en bokblogg.

Til slutt vil jeg fortelle at jeg fikk en veldig koselig pakke i går fra en kanadisk Virtual Choir-venn som var med på "min" Google Hangout i april! (Vi "møttes" først i ABC-intervjuet du kan se her. Takk, Jaen!)  Jeg hadde tenkt å legge ut et bilde her, men Blogger har visst slått seg vrang. Gaven var iallfall et smykke, spesiallagd til meg som Virtual Choir-sanger og med mottoet "No Singer Left Behind" i sentrum. Er du glad i å synge, bli gjerne med på neste års prosjekt!