lørdag 21. desember 2013

Adventsutfordring, del 21

Her er noen minutter med bokprat - til deg!


(Lista over titlene ser du når du ser videoen på YouTube.)
OBS - retting: bistandsarbeiderne i Før flommen tar oss er svenske, ikke norske.
Og det ekstra lydsporet til Bims, stakkars, skal jeg rette på. (Han ble så fortvila da han skjønte at den fine innspillinga han hadde gjort ble avslørt som ikke direktesendt. Men sånn er det nå.)

Og over nyttår regner jeg med at det kommer en Best i 2013-video. Har du innspill, blir jeg glad for dem!

torsdag 19. desember 2013

Adventsutfordring, del 17-19

Tirsdagens utfordring var:


Lese siste side først!
Og det prøvde jeg, jeg som aldri leser siste side i ei bok før det er dens tur.
Det var interessant. Jeg prøvde det på tre bøker som jeg ikke tror jeg kommer til å lese, men som jeg ville vite litt om.
Akkurat som når jeg starter på ei bok fikk jeg også i slutten vite litt om språket, forfatterspråket og oversetterspråket.
Jeg fikk også - selvfølgelig - vite konklusjonen, og i iallfall et par tilfeller gjorde det meg nysgjerrig på hvordan de kom fram til den. Så kanskje jeg skulle lese fra starten likevel? En av bøkene sluttet med en cliffhanger og er naturlig nok første bok i en spenningsserie. Denne sistesida var såpass dårlig skrevet at jeg ikke fikk lyst til å lese mer, dessverre.

Neste dag (dvs i går) var det tid for å rydde litt i klesskapet og finne bøker å gi til Fretex. Blant annet en juletopp som er nydelig, men som ikke passer til meg.
Dokumentert her:




Og i kveld har jeg...puslet puslespill. Puslespillet kjøpte jeg på en turistbutikk i Wisconsin i sommer, og det skal bli et hjortepar ved ei elv inne i skogen. Nydelige farger på motivet. Ti brikker var målet i adventsutfordringa, men da jeg først var godt i gang ble det vanskelig å slutte.


Det er så spennende å se motivet gradvis komme fram. Finne akkurat den rette nabobrikken til brikken som er der fra før. Litt som i det virkelige livet, kanskje? Hver og en må prøve å pusle sammen livet sitt og få det til å passe sammen med andres. Noen har det litt som i sangen under.





lørdag 14. desember 2013

Adventsutfordring, del 12-14

Da jeg begynte med denne adventskalenderen hadde jeg tenkt at det skulle bli artig. Spennende. Ikke stressende. Vel, det ble sistnevnte. Også. En ekstra ting å tenke på. Av og til kjekt. Jeg prøver å fullføre likevel:) Og tar med meg erfaringen til neste år.

Utfordringa for to dager siden var en "julesang-kveld". For meg ble det synging av julesanger på adventsmøtet i bygdekvinnelaget jeg er med i. Koselig. Lett for at sangen går for lyst for mange, obs! Julesanger er nydelige, stort sett, men for notert (skrevet i notene) for lyse for folk flest. Julesang-allsang skal være noe vi gjør sammen, og så føler mange sangere seg utenfor fordi de ikke kan bli med på alt uten å skade stemmen. Jeg tipper at mange bare lar andre synge og har lært seg å bare lytte. Og det kan også være veldig fint, forsåvidt. "O helga natt" må jeg bare få med meg i løpet av ei førjulstid, spent på om jeg får hørt den på konsert i kveld!

Utfordringa i går var "skriv et julekort". Og det gjorde jeg, og ga det til den hyggelige mannen i fiskebutikken som alltid plystrer melodier og har måkeskrik på høyttalerne (om sommeren). Sørlendingen i meg smelter da.

Nå i helga skal jeg ut og reise, og vet ikke hva jeg får tid til å blogge om eller gjøre av utfordringer. Men har snudd dagens lapp, og der stod det:



Det blir av enkleste slag, med et dikt jeg skrev for to år siden. Ha en fin dag, om den er snødekt eller ikke!



Nakne fingre

Har du
i det siste
kjent på snøen
med nakne fingre?

 – Synne




onsdag 11. desember 2013

Adventsutfordring, del 11. (eller: navnet mitt i ei bok)

Jeg har et fornavn som ikke er fryktelig vanlig. Ikke veldig uvanlig heller, men såpass at det har hendt at jeg har måttet stave det. Derfor er det ikke så ofte brukt i bøker jeg leser, men når det er det oppdager jeg at jeg blir ekstra oppmerksom. Den Synne som blir omtalt her, ligner hun på meg?

Er hun helt eller bestevenn, rival eller skurk eller bare en uinteressant biperson? Er hun grunnleggende sympatisk eller lite likandes? Betyr hun noe spesielt for hovedpersonen? Eller er hun en hovedperson selv? Jeg vet om to romaner med fornavnet mitt i tittelen: Synne gatebarn av Mecka Lind fra 1990 og Synnes puslespill av Lisette Askø, ny i fjor. Kanskje det fins flere? I begge bøkene er det en jente som virkelig sliter. Ellers mener jeg å huske at jeg har lest ei lettlest barnebok og en ungdomsroman hvor Synne er en mobber, altså en usympatisk person.

Synne opptrer også i Kristian Klausens nye roman, Mitt liv var et hett bibliotek, som jeg kikket i mens jeg satt i bibliotekskranken. Hun er en biperson og venninna til hovedpersonens kjæreste Turid. Selv om jeg heller ikke identifiserte meg med henne, merket jeg at jeg skjerpet sansene når jeg leste "Synne...". (Jeg røper ikke mer!)

Ellers fant jeg nylig fram Bjørnstjerne Bjørnson fra bibliotekhyllene, og leste i Synnøve Solbakken. Jeg vet ikke hvor gammel jeg var da jeg leste den fortellingen for første gang, men jeg husker at jeg drømte meg inn i Synnøves rolle da - hun som det liksom skinte av, som var hovedpersonens store kjærlighet, som en kunne stole på. Jeg husker også at jeg likte Bjørnsons måte å skrive på, og gjør det nok også i dag.

Lydbokforlaget


Hva skjer med lesingen din hvis du finner navnet ditt i en bok?

Går det deg bare hus forbi, eller stopper du opp og sammenligner deg selv med ham/ henne?

Slike stopp kan, hvis en ikke passer på, ødelegge for leseropplevelsen. Men de kan også få en til å tenke. Hva ville jeg gjort hvis jeg var den personen som har mitt navn i denne boka?


Dagens utfordring.

tirsdag 10. desember 2013

Adventsutfordring, del 10

I dag var utfordringa mi å lage julepynt.

Jeg hadde kjøpt en grunnpakke med sølvstrimler i bokhandelen for å lage stjerner som jeg kanskje skal henge opp på det lille juletreet mitt.
Da jeg åpnet pakken fikk jeg se en oppskrift som jeg vagt kjente igjen fra førjulshobbykvelder med mamma og lillesøster for mange år siden. Koselig. Jeg satte i gang med sånn tålig friskt mot. Syntes nok at oppskriften var litt uklar, men...

Grrrrrr. Så langt kom jeg. Så ble det bare krøll.


HVORFOR hadde de ikke skrevet numre på tegninga til disse strimlene, når oppskriften henviser til slike numre (strimmel 1 og 2, a og b osv.)? Det var fryktelig vanskelig å finne ut av. Og vanligvis er jeg godvenner med bruksanvisninger.

Jeg stirret og stirret på de små tegningene. Plutselig så jeg noen prikker helt ytterst på strimlene på tegninga. Hva kunne det være? Jeg bøyde meg nærmere.






Kan dere se numrene? Tenkte ikke det, nei. Men de ER der, utrolig nok. Jeg har lagt spissen av en tannpirker inntil for å vise størrelsesforholdene.

Forstørrelsesglass burde helt klart fulgt med i pakken, men det kan jeg iallfall ikke finne.

Utsetter resten av pyntinga, jeg. 

Adventsutfordring, del 9

Jeg bare venter på at Buffy skal snu seg rundt.
Hun klarer sånt.
Gårsdagens utfordring var rett og slett "Buffy".

Sommeren 2010 var begynnelsen på min Buffy-dilla, og det ble kjøp av hele serien (pluss Angel) med tilhørende dvd-titting i "Buffy-gjengen", kjøp av faktabøker og romaner og tegneserier...det meste handlet rett og slett om Buffy.
Nå er den verste tenåringsekstasen over, og filmene og bøkene står der og samler littegrann støv. Men er magien over? Burde jeg egentlig bare glemme den spretne vampyrdreperen med følge? Det var det jeg ville prøve å finne ut.

Jeg så episoden Something blue fra sesong 4, hvor Buffys venn Willow prøver å fjerne sin egen kjærlighetssorg med hjelp av hekseri - og det går helt galt...
Etterpå leste jeg fortellinga One Thing or Your Mother fra ei roman-samlebok; her må Buffy redde Sunnydale fra en demon som fratar innbyggerne drømmesøvnen.

Hva kan jeg si?
Det ble litt nostalgisk. Kjekt å gli litt inn i Buffyverset igjen og vite at jeg husker hva som skjedde. Der kom den personen inn, ja, og der er det frampek til det... Jeg har fått litt avstand til det hele og kan se på oppbygningen av spenning, effekter (i tv-serien), hvordan karakterene blir framstilt, om det fins et tema jeg kan lære noe av. Ja da, jeg vet det høres kjedelig ut, men det ble en interessant kveld!  Og Buffy-tingene blir foreløpig stående der de er.

Ellers har jeg nå begynt på tegneseriebøkene om Buddha - "prinsen som våknet" av Osamu Tezuka, og har lest 2 av 4. Spennende fortellinger og en mytologi som jeg egentlig husker lite fra fra skolen. Litt usikker på hvor mye som er mytologi og hva som er forfatterens diktning. Men nå aner jeg hvor Terry Pratchetts skilpadde Great A'Tuin kommer fra (riktig nok ikke buddhismen, men hinduismen)!
     

søndag 8. desember 2013

Adventsutfordring, del 8

Jeg fikk ikke gjennomført noen adventsutfordring i dag.

MEN jeg fikk lest.
Eller, lest noe og så bladd litt og blafret litt med sidene og lest mer.
Altså ikke fra a til å. Men slukt passasjer og gledet meg over beskrivelser og levd meg litt inn i personene.

(Tenkte bittelitt på at det er irriterende at jeg ikke vil kunne skrive to av bøkene opp på lista mi, der skriver jeg bare opp de jeg leser fra a til å, så samvittighetsfull er denne Lesehesten, men nå nevner jeg dem her.) Kjenner at det var godt å få lese det jeg leste.
Tenke på det. Gruble litt, til og med. På hvor rare vi mennesker er. Hvordan vi alle trenger varme og nærhet og av og til handler som om vi ikke gjorde det. Eller kanskje som om vi ikke kan få nok?

Kvinner før jul av Marianne Fastvold og Agnes i senga av Heidi Linde og Hjem til meg av Trude Marstein.

Og så tenkte jeg at det var nok utfordring. Det var greit for denne dagen.

Gyldendal, 2012

Gyldendal, 2011
Gyldendal, 2012

lørdag 7. desember 2013

Adventsutfordring, del 7

Pappa pynter alltid veien inn til huset.

J-U-L

tre bokstaver
rommer så mye

flere titalls forskjellige følelser
som bare blir sterkere i møte med det ordet
dypt, dypt inne i
milliarder av mennesker

(inne i meg:
forventning,
glede,
varme,
samtidig vemod)

noen av disse menneskene
møter jeg
møter du
men sjelden får vi se helt inn
i hjertet
gjennom øynene

Og hva gjør vi
hvis vi får se det?

(jeg har lært meg
å se vekk)

Synne 7. des. 2013

Baksjå og framsjå: november

November i Ål...før snøen forsvant. Og kom igjen.

Selv om det i disse adventstidene er mest fokus på dagene som kommer, går det an å lage et oppsummeringsinnlegg for de som gikk. 
Her kan du lese bloggoppsummeringa for oktober.

Og FOR en aktivitet på bloggen her i november! Hele FIRE innlegg! Av dem så mye som TO direkte bokrelaterte. (Nok syting.)
De to handlet om grafiske fortellinger og om tre ganske spennende bøker lest i novembervinden.

Ellers leste jeg i november (titlene står her):
  • ei veldig sterk bok om sykdommen ME. Uforstand og maktmisbruk av alvorlig syke mennesker. I Norge. Helt opp til 2011. Jeg fikk lyst til å utføre en razzia i ME-bøkene på biblioteket, faktisk. Ikke gjort.
  • tre barnebøker som kom på kulturfondordninga til biblioteket. Fine på hver sin måte. Brageprisnominerte Brune var den enkleste, men også den fineste.
  • en amerikansk ungdomsroman om hva som kan skje etter en nesten-voldtekt
  • en norsk ungdomsroman om hva som kan skje med et nygift ektepar i Dubai... dramatikk.
  • ei samling med erotiske noveller for ungdom. Det fins!
  • en dansk krimroman av en av mine favorittforfattere (Lene Kaaberbøl), kjøpt selv på pocketsalg i bokhandelen. Plutselig kom jeg på at jeg hadde en leseutfordring i år! Har lest 5 av 10 krimromaner til nå, og jeg vil ikke stresse. Men denne var utrolig bra. Jeg skjønner at jeg liker bedre realistiske plot og problemstillinger i krimmen enn det som fins i den mer "spekulative" psykopatisk massemorder-krimmen.
    Samtidig som det blir mer grusomt fordi en vet at slike ting - her barnekidnapping - skjer i virkeligheten. Akkurat nå når jeg skriver dette, kanskje.
Sum: i november 11 bøker; 169 lest til nå i år.

Kan noen av disse toppe Best i 2013-lista?
  • Jeg tviler på at jeg lager en kategori for "krim", men i så fall henger Gutten i kofferten høyt.
  • Habibi må være den vakreste boka jeg har lest i år.  
  • Engelen fra helvete er sannsynligvis den sprøeste.
Hva skjer i desember? Bortsett fra den pågående adventskalenderen?
  • Jeg er nettopp ferdig med Gregor og Baneprofetien av Suzanne Collins. Litt usikker på om det blir innlegg om den.
  • Jeg har fått lånt meg Lyset, siste murstein i Gone-serien av Michael Grant (dystopi/mutantserie), og gleder meg til den! Spent på om jeg klarer å huske hva som skjedde i den forrige, eller om jeg trenger en oppfriskning.
  • Jeg har også lånt to helt realistiske romaner som jeg tror blir bra, Hjem til meg av Trude Marstein og Mitt liv var et hett bibliotek av Kristian Klausen.
  • burde jeg kanskje skrive om Catching fire? Ellers nærmer det seg tiden for Hobbiten: Smaugs ødemark, som jeg mest sannsynlig kommer til å se på kino.
God desemberlesemåned og førjulstid!

fredag 6. desember 2013

Adventsutfordring, del 6

Argh.
Det skulle være mest gøy. Jeg liker sånne prosjekter.
Så ble det slit på grunn av gamle programmer og mystisk forsvunne filer og teknisk styr.
Men her er resultatet, til sist.



Dere som leste forrige innlegg vet hvor jeg fant diktet jeg leser i starten






onsdag 4. desember 2013

Adventsutfordring, del 4

Dagens utfordring var:


Jommen sa jeg "utfordring". Koseutfordring! Og det var veldig godt, etter en lang dag med jobb,  forestilling med vokalgruppa på Gol og kjøring hjem i snøkav. Og dette blir forhåpentligvis det nærmeste denne bloggeren kommer rosablogging. (Merk: ingen produktplassering! Bortsett fra siste punkt, kanskje. Men musikk er liksom ok og ikke så veldig rosabloggete.)

Nå har jeg ikke badekar, men man tager hva man haver. Det ble: 
  • fotbad med agurksåpe og lynghonning (aner ikke egentlig hva sistnevnte er godt for på spafronten, ser på det som et eksperiment. Hvis ikke føttene er prikkete og opphovna i morgen var det ok.) Tilhørende fotbalsam.
  • samtidig drikking av sjokoladete (?), sittende i godstol med badekåpe på
  • Christmas in Vienna 3 på TV-cdspilleren (her kan du se et klipp fra YouTube
Avslapning. Varme. Velbehag. Julestemning. 


tirsdag 3. desember 2013

Adventskalender, utfordring 3

Dagens utfordring var en slags gi det videre-utfordring. Eller den kan iallfall bli det. Hvem vet?





Dikt-gerilja er vel egentlig ikke et ordentlig ord. Men jeg bruker det fra i dag av (!) og tenker på overraskelser som har med dikt å gjøre. Fortrinnsvis positive overraskelser.

Selv om jeg ikke leker være glad-leken med Polyanna lenger, kan det være kjekt å gjøre noe som gleder andre. Denne gangen poetisk. Etter litt leting i bibliotekets gamle sangtekstperm fant jeg diktet under, som ble skrevet av den kulturradikaleren og litteraturkritikeren Georg Brandes (1842-1927). Perfekt for en dikt-gerilja?
Det ble ikke høytlesing, men kopiering og utdeling på jobb og delvis utenfor - til hvem som helst, egentlig.


Dagen i dag er en merkelig dag.
Den er din.
Dagen i går slapp deg ut av hendene.
Den kan ikke få annet innhold
enn det du alt har gitt den.

Dagen i morgen
har du ikke noe løfte på.
Du vet ikke om du kan regne med å råde over den.
Men dagen i dag har du.
Det er det eneste du kan være sikker på.
Den kan du fylle med hva du vil.
Benytt deg av det.

I dag kan du glede et menneske.
I dag kan du hjelpe en annen.
I dag kan du leve slik at noen i kveld
er glad for at du er til.
Dagen i dag er en betydningsfull dag.
Den er din.

~ G. Brandes

mandag 2. desember 2013

Adventskalender, utfordring 2

God 2. desember! Utfordring nummer 2 ble slik:



Kjør et sted du aldri har vært før!

I Ål fins det mange småveier. Heieveier, gardsveier, stølsveier, fjellveier, myrveier (er det et ord?). Jeg har naturlig nok ikke vært i alle. Men jeg kjørte en del i den tida jeg øvelseskjørte og har også vært passasjer på fjellturer med venner, så jeg måtte studere kartet nøye.

Jeg valgte å kjøre til Torpoåsen, som ligger mellom Ål og Gol/ Hemsedal. Jeg hadde egentlig tenkt meg ganske langt inn på åsen, men tida før seinvakta strakk ikke til. Men jeg fikk dokumentert det hele, jamfør bomlapp over og dette bildet:



(Ingen av delene er bevis på at jeg har vært på et nytt sted, der må dere bare tro denne ærlige sørlandslesehesten på hennes ord.)

Hva fikk jeg så av denne utfordringa?
  • ei litt mer slunken lommebok (bompenger og drivstoff)
  • bittelitt svart samvittighet fordi jeg har forsøpla miljøet uten noen spesielt god grunn
  • nyttig kjøretrening i krappe svinger og (delvis) på glatta
  • uteaktivitet i den lyse tida på døgnet (hater forresten å kjøre i mørket) 
  • underholdende radiolytting (skjer for min del stort sett i bil)
Hva bruker du bilen til?
Og hvor ofte er du på steder du aldri før har kjørt til?



søndag 1. desember 2013

Adventskalender, utfordring 1

Det er tid for første utfordring fra adventskalender-syltetøyglasset!

Spennende syltetøyglass.
Denne 1. desember, eller første søndag i advent, trakk jeg denne lappen:


Ring en venn du ikke har snakket med på lenge. 
Og det gjorde jeg! Det ble virkelig trivelig, og det var noe jeg kjente jeg trengte.

Jeg har ganske mange Facebook-venner.
Jeg har færre kontakter på mobiltelefonen.
Og av disse er bare en liten handfull (ok, egentlig to) jeg snakker med sånn ganske jevnlig.
Det er synd, egentlig!
Det beste er vel å møtes fjes til fjes. Men å høre stemmen til en venn er også fint.

På forhånd kan en stå der med telefonen og tenke: jammen, den personen har sikkert altfor mye å gjøre. Hun eller han er sikkert på vei hit eller dit. Eller kanskje (tenker en liten redd Synne) de ikke har lyst til å prate? At jeg bare forstyrrer? Og selv om de egentlig har lyst, vil det at de ikke har tid gjøre at jeg tror at de ikke har lyst, men bare må unnskylde seg med at jammen akkurat nå passer det dessverre ikke...

Dumme tanker.

Ta en sjanse og ring en venn i dag - eller i morgen - du også! Det kan bli en fin begynnelse på adventstida.




torsdag 28. november 2013

Ei bok i vinden

Nå som vinden uler rundt hushjørnene og klokkespillet fra Amerika (som jeg vil fortelle om en annen gang) lager vakre lyder,


er det lett å forestille seg at en er i en hustrig og kald vinterverden. Selv om snøen har forsvunnet fra marka her i Ål, er det lett også å forestille seg en snødekt fantasiby. Spesielt når jeg sitter og leser i Vindeltorn av Tone Almhjell.

Magisk omslag også.
Gyldendal 2013


Denne boka har lidd under min for tiden ganske så rastløse lesning. Den er full av magi, den har en spennende verden som er bygd opp av mange forskjellige elementer, og en handlingsrekke som går ganske raskt, så den bør nok helst leses i en sitting. Jeg måtte bla litt tilbake for å få med meg hva som hadde skjedd. Av og til følte jeg at navn på personer og profetier og gjenstander liksom gjemte seg bort for meg, selv om jeg hadde lest om dem ganske nylig. For meg er dette en verden som ikke helt bryr seg om jeg er født inn i den, og en fortelling som vil bli lyttet til og nytt der og da uten at alle trådene må være helt tydelige til enhver tid.

Jeg ga altså litt opp sammenhengen og levde meg inn i språket, i følelsene hovedpersonen Lin opplevde, i forholdet hennes til den kjære musevennen Rufus, som hadde blitt en dyrling i fantasiverdenen Silver. Sammen måtte de finne Vinterprinsen, som skulle lage magisk snø på Vandrernatten.

Av og til ønsket jeg nok at jeg kunne lest boka på originalspråket (engelsk, selv om forfatteren er norsk), ikke alle de norske vendingene klang helt godt i mine leserører. Men.
Alt i alt skjønner jeg entusiasmen denne boka har møtt rundt om. Den er magisk.

Ellers har jeg faktisk nå lest ferdig Allegiant, tredje og siste boka i Divergent-serien av Veronica Roth. Jeg håper jeg får lagd et eget innlegg for serien, for det fortjener den; jeg skulle ønske jeg ikke hadde sett traileren til filmatiseringa av første bok (sneket inn før Catching fire, som jeg forresten likte veldig godt på kino og enda bedre enn eneren). Jeg har nemlig lyst til å ha bare mine egne bilder i hodet. Men så hadde jeg en referanse til jentene som skulle låne bok på biblioteket og hadde sett traileren: "den med hun som var i en glassboks som knuste?"

For bøkene er gode. Etter første bok skrev jeg vel at jeg lurte på om serien var bedre enn Dødslekene; etter tredje bok er jeg ikke helt sikker - men likevel. Det er forferdelig vanskelig å ikke røpe det som gjør Allegiant annerledes enn andre serieavslutninger, men der klarte jeg det! Ha!
Jeg kan si så mye at hovedpersonene (i tredje bok både Tris og Tobias, med vekslende synsvinkel) stadig må skifte syn på hvem som er "fiende" og hvem som er "venn". Hvilket mål som er ønskelig og hva som for enhver pris må unngås. Dette skaper dramatikk, men det skapte også litt forvirring av og til. Sannsynligvis fordi jeg heller ikke leste denne boka i en setting.
Jeg tok meg i det minste tid til å omlese første og andre bok. Og det var nødvendig for sammenhengen.

Til slutt kan jeg nevne at jeg har lest Engelen fra helvete av Christopher Moore, ei bok jeg fjernlånte fordi jeg hadde lest at den var kjempemorsom - og jeg trenger tips til morsomme bøker å kjøpe inn og kanskje anbefale til ungdommer. Den viste seg å være en noe annerledes og ganske sprø julefortelling. Elementer som kan nevnes: en nesten narkoavvent politimann, en liten gutt med voldelige tendenser som kommer med et farlig ønske, en julenisse med en spade i haka, et kjørende juletre, zombieangrep på ei kirke.
God førjulstid.

Ja, og så er det fremdeles lov å komme med innspill til julekalenderutfordringer! Jeg har seks lapper igjen som det ikke står noen ting på.

tirsdag 26. november 2013

Tid for utfordring: adventskalender

Her om dagen fikk jeg en idé. Denne idéen
  • er koselig
  • er utfordrende
  • skal lyse opp i den mørke tida
  • gjør ventetida mot jul morsommere 
  • kan hjelpe litt på høstens bloggtørke
 Jeg skal rett og slett lage en adventskalender med små og større utfordringer og dokumentere dem her på bloggen.

Jeg vil skrive hver utfordring opp på en liten lapp, og trekker i desember fra en høvelig ting - en hatt, en bolle eller lignende - hver morgen. I løpet av dagen skal jeg prøve å fullføre oppgaven og så blogge om resultatet om kvelden.




Jeg har startet så vidt, men har sannsynligvis ikke fantasi til 24 lapper - så utfordringa går til deg som leser fram mot 1. desember:

Hva vil du at Lesehesten fra Sørlandet skal utfordres på i adventstida?

Forslag mottas med sitrende spenning og takk. NB: de trenger ikke være litterære.
Hvis du ikke vil kommentere her, kan du for eksempel sende en mail til autumnday77(alfakrøll)hotmail.com eller skrive på Facebook-sida mi.

mandag 11. november 2013

Tegnede fortellinger

Jeg lurer på hvor ung en må være for å synes at tegneserier er spennende?
Jeg har likt dem så lenge jeg kan huske.

Det er noe med tegninger pluss ord som gjør det både lettere (ofte) og mer spennende å lese.

Hjemme i stua der jeg vokste opp var Familiens Bibel-tegneserie i 8 bind (?) en kunstnerisk åpenbaring. Sølvpilen husker jeg at jeg fikk lese hos en familie vi var på besøk hos (jeg kjøpte jo et nummer i USA i sommer, det var også klargjørende, på en annen måte!) Donaldpocketene ble jeg sittende med hos tante og onkel over veien mens jeg egentlig skulle være sosial.

I tenårene leste jeg for første gang Alvefolket (Elfquest) av Wendy og Richard Pini, lånt av noen venner. Det var hefter i A4-størrelse, flott fargelagde, og både tegningene og selve historien var fulle av liv. Jeg var bergtatt. 
Og nå har jeg nettopp slukt historien om Skarpegg og hans ulveridder-alvestamme på nytt, utvidet med noen ekstra hefter, og i svart-hvitt. Det er ikke fullt så virkningsfullt. Men lengter jeg til fargene kan jeg jo faktisk se serien på nett. Og historien fortsetter, nesten i det uendelige.
Her om dagen ble jeg sittende å redigere bokmåls-artikkelen om serien på Wikipedia. Er man fan, så er man fan.




Når jeg tenker meg om, så ville Skarpegg
vært ganske grotesk med dette utseendet
i den virkelige verden. Av en eller annen grunn
tenkte jeg aldri på det mens jeg leste.

Av og til kan tegningene i et hefte eller ei bok være kunst og komme med et budskap utover teksten. De gir en ny dimensjon til fortellingen.
Slik er det i Habibi av Craig Thompson. Kan det være verdens vakreste tegneseriefortelling?

Det hender at jeg besøker tegneserie- og fantasybutikken Outland i Oslo når jeg er der. I oktober stakk jeg innom i Kirkegata og ble gående litt mellom hyllene. Så spurte jeg en ekspeditør: har dere bøker av Craig Thompson? Jeg hadde lest - og kjøpt - Tepper (Blankets), som jeg virkelig falt for, og ekspeditøren kunne heldigvis (bare ikke for lommeboka og bagasjevekten) vise meg to andre tegneseriebøker forfatteren hadde gitt ut.

Habibi er framfor alt en kjærlighetsfortelling om to unge slaver et sted i Midtøsten som rømmer og skaper seg et eget liv på et skip i ørkenen. Her bruker jenta, som er eldst, kroppen sin som betaling for å skaffe mat til de to; bare ett av de mange tragiske elementene i fortellingen (men håpet er der alltid). I utdraget under har gutten fått vite hvor maten på bordet deres kommer fra. Denne opplevelsen gjør at han får et mildt sagt anstrengt forhold til seg selv som mann og resten av manneheten.

Craig Thompson, 2011

Habibi handler også om fortellingens og skriftens skjønnhet, dette at en kan fantasere og skape sin egen historie, og at historier (som den klassiske om Abrahams to sønner) forandrer menneskenes liv.

Jeg kjenner at jeg risikerer å bikke over i klisjeene når jeg beskriver Thompsons mesterverk. Bare les den. OBS: boka har en kronologisk rammefortelling, men med kortere og lengre tilbakeblikk og tegninger som viser forandringer gjennom tiden.

Den andre boka, debuten Good-Bye, Chunky Rice, er mer uskyldig og søt, men handler likevel om saker som er alvorlige nok: vennskap, det å forlate stedet du kommer fra, og livet med stor L. Her er et lite utdrag:

Craig Thompson, 1999
Og så måtte jeg jo bare ta med meg ei Bone-fortelling i tillegg, Tall Tales (2010) med ideer og tegninger av Jeff Smith. Fins det noe søtere og mer komisk enn dette? Rent bortsett fra de ufyselige rottenikkene.


"Tall Tales" av Jeff Smith, 2010

Av en eller annen grunn vil ikke Blogger vise dette rett vei.
Beklager så mye kinken i nakken.


 Finn deg en tegneserie, og god fornøyelse!




søndag 10. november 2013

Baksjå og framsjå: oktober

Den litt grå vintermåneden november er i gang, og det betyr at det er tid for oppsummering for oktober. Oktober var til gjengjeld ganske så fin og høstlig!
Her kan du lese bloggoppsummeringa for september.



Lesehesten fra Sørlandet har vært nordlending.
Kjekt å være tilbake på gamle trakter.
Foto: Gunn Lina Fredriksen



Hva leste jeg i måneden som gikk?
  • tre grafiske romaner som jeg planlegger å skrive varmt om, funnet på Outland i Oslo da jeg skulle nordover og egentlig hadde nok bagasje fra før i bagen. Men sånn kan det gå.  
  • hele 23 bind i Alvefolk-serien! Tipper det kommer noe om den i samme innlegg som over. Ble først kjent med denne serien som tenåring, da i farger. Disse drar månedsstatistikken veldig opp - ganske raskt lest, men bøker er de jo, siden de har permer og sidetall og alt!
  • diverse ungdomsbøker som kom til biblioteket gjennom kulturfondordninga. En av dem skrev jeg om her. En annen, Hyperpubertet, vil jeg gjerne blogge mer om... hysterisk (morsom) bok med en dyster bunn. Så vakker du er er nominert til Brageprisen, og det kan jeg skjønne. Nesten saman er omtrent like vakker, og lettlest. Blå øger kan isje lyge er like rar som den høres ut; bergensk science fiction som faktisk har noe for seg, tror jeg, hvis en bare klarer å skjønne den gjennomgående dialekten og ikke skremmes av den kjedelige framsida. Det som er sant er sterkt skrevet om temaet festvoldtekt. 
  • ei oversatt spenningsbok som handler om hvordan en liten sommerfugl kan føre til en menneskelig katastrofe. Fascinerende tanke!
  • den aller første boka jeg har lest som kommer inn under sjangeren en kaller steampunk; skrevet av en tenåringsgutt. Handler ikke om mennesker som kommer fra Odda.
  • ei fantasybok om to ungdommer som lever i hvert sitt fengsel; ganske så original, men som jeg av en eller annen grunn ikke fikk til å fungere i mitt hode; var verdenen for lite gjennomarbeidet eller var det bare det at forfatteren ikke fortalte godt nok om den? Pluss for en veldig overraskende vri mot slutten.
  • en dagboksroman av svensk-russiske Maria Zennström, sannsynligvis selvbiografisk i stor grad, passende nok oversatt fra svensk av Karl Ove Knausgård:) Ei sånn bok som jeg virkelig ble truffet av mens jeg leste den; siden har den stått i ventepåblogginnleggbunka og blitt sakte glemt. Når jeg blar i den på nytt føler jeg at den fortjener en oppfriskning og kanskje noen velvalgte ord.Vi får se.
Sum i oktober: 36 bøker, det blir 158 bøker lest fra nyttår til utgangen av måneden. Fra oktoberlesinga vil jeg trekke fram Habibi (beste grafiske roman) og sistnevnte dagboksroman, Hvordan ser et liv ut hvis man ikke har nok kjærlighet? (tristeste? vakreste? roman), som Best i 2013-kandidater. Flere av ungdomsbøkene kan også nå høyt opp.

Hva skjer så i november?
  • Jeg rydder opp i ventepåblogginnleggbunka mi. Først og fremst ved å ta ut bøker uten å blogge om dem. Men noen får stå litt til. Se ellers boklista mi for ganske utfyllende oversikt! (Noen hemmeligheter må man ha.)
  • Jeg fikk nettopp en pakke fra Amazon i posten, med Allegiant, siste bok i Divergent-serien - hurra! og ei bok om den bibelske trekanten Abraham/Sara/Hagar. Sånt lyser opp en lesehests novembertilværelse.
  • Ellers kommer det stadig nye kulturfondbøker til jobben, og for barn og ungdom syns jeg det kommer en del bra. Kanskje bloggbart. En nylig tur til Drammen på barnebokseminar (IBBY) økte forresten leselysten og kjøpelysten (til jobben) betraktelig! Masse å ta tak i der. Som bibliotekar / lesehest er jeg vel egentlig dømt til å streve med skillet mellom fritid og jobb, men av og til er det helt ok.
  • Jeg er ferdig med ME-boka De bortgjemte, som virkelig var sterk lesning, og holder på å lese Ny by av Maria Børja, om ei norsk dame som reiser til New York for å studere, og blir der. Kjempespennende om kulturforskjeller og identitet og hva en voksen person kan/burde gjøre med livet - og med vonde stikk til Norges oljerikdom (bør vi kjenne på dårlig samvittighet for at vi bor i et Statoil-rikt land?)
  • A propos New York: Jeg har sagt helt siden i sommer at jeg skal blogge om turen til USA, og nå har jeg begynt å planlegge det første innlegget!
  • Og ja, så har jeg, i motsetning til det en skulle tro når jeg lister opp alt her, et

    liv utenfor lesesfæren.
    Heldigvis! 
Men god lesemåned!

torsdag 24. oktober 2013

Nettprat til begjær - og besvær?

I går leste jeg om igjen denne romanen, som handler om en epost på avveie som utvikler seg til et intenst online-kjærlighetsforhold. Eller? Hva kan en kalle det når følelsene oppstår først og fremst gjennom ord?
Det kan fremdeles være følelser involvert. Kanskje av og til mer enn om en har sett og møtt hverandre. For skriver du med en ukjent, kan du til en viss grad late som. Du kan (utover det som blir skrevet) fantasere. Du kan tenke deg at du har en venn som ingen andre vet om. Kanskje til og med den aller beste vennen i verden, som ingen i den virkelige hverdagen kan stå seg opp mot. Tror man iallfall.

Det kan være skjebnesvangert. Jeg så nettopp filmen Trust - utrolig sterk film - om temaet grooming. Se den og bli berørt!


Men det store flertallet som prater på nett har ikke baktanker av den typen. De bare griper anledningen den skriftlige formen gir til å være åpen. Ærlig. Utleverende. Og genuint nysgjerrig.

Så kan følelser oppstå. Slik det gjorde for Emmi og Leo.

Og slik det gjør for Elias og Susanne i den nye ungdomsromanen Det blir pinlig uansett, samarbeidsprosjektet mellom Tyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortland. Den ble lagd i nettopp epostform med meldinger som gikk mellom de to forfatterne. De møtte ikke hverandre verken på forhånd eller underveis. Jeg lurer på hvordan det var? Kom det en ide fra den andre som ble sendt på epost under "falskt navn", og så kjente den andre igjen epostadressen som en forfatters adresse og ble med på leken? Jeg liker å tenke det.

Aschehoug, 2013


Uansett. Det er Elias og Susanne det handler om. Elias har fulgt med på Susanne en stund på bussturer, til den grad at han har fått med seg epostadressen sin fra en mappe hun bærer på, mens Susanne ikke vet noe om ham. Når han tar kontakt en måned etter at hun sluttet å ta bussen - og mistet mappen sin - blir hun rimelig nok litt skeptisk. Men etter hvert oppstår det tillit. Og mens han er åpen og lesbar helt fra starten, med tydelig positive følelser, åpner hun seg litt etter litt. Og blir litt annerledes for leseren mot slutten.

De to prater om kunst (Sortlands store tema i forfatterskapet!), stalkere, om hva det er å være en nerd og hva det er å stole på noen. Han er bygdegutt, hun byjente; han skriver på nynorsk og hun på bokmål.

Jeg for min del likte Susannes deler best. Kanskje fordi jeg som kvinne kan identifisere meg med henne? Og fordi hun virker mer komplisert, mer mystisk.

Er du deg selv når du skriver med folk på nettet? Tar du sjansen på å åpne deg? Er du privat eller personlig eller begge deler?

søndag 20. oktober 2013

Smakebit på en søndag: Mulighetene






Jeg satt på toget fra Gardermoen til Oslo S. En liten togtur, men lang nok til å fortsette på boka jeg holdt på med og som jeg var dypt inne i. For en gangs skyld en realistisk verden, til dels kjent, men med personer som hadde snudd opp ned på døgnet, til en så stor grad at jeg faktisk følte meg helt utkjørt av å lese det. De jobbet med å passe på mennesker som sykdommen hadde tatt, og fikk se dem bli brutt ned gradvis, men ubønnhørlig. Hva slags liv kan det være?


Jeg satt i et fullt besatt hjørne av togvogna. Midt imot meg satt det tre menn, rogalendinger i tjueårene, som pratet sammen. Ivrige, livlige. Etter hvert ble jeg mer opptatt av pratingen deres enn av boka jeg hadde i hendene. Jeg kikket ned. Leste. Bladde litt fram. Leste litt til. Så opp. Ned. Ga opp. Og fikk en sprø tanke.

Jeg fikk lyst til å gi boka til mannen i midten, oppslått på et avsnitt jeg hadde likt ekstra godt, og be ham lese det. Høyt.
Jeg så for meg hvordan de ville bli overrumplet, flire, men at han i midten ville gjøre som jeg ba om, og lese:

Han holder seg fast i den smale vinduskarmen og har dratt gardinene fra, lyset fra lyktene på gangveien skinner gjennom den tynne hårmanken. Han snur seg brått og ser på meg, slipper taket i vinduskarmen. Sier med klar stemme: - At jeg fikk seile på verdens største cruiseskip. Det hadde jeg ikke trodd. Denne solnedgangen kommer jeg aldri til å glemme. 
Før jeg rekker bort til ham, faller han hardt mot gulvet. Det kommer ikke en lyd etterpå. Jeg prøver ikke å ta i ham, løper bare for å hente noen. Nå må jeg gå fra ham. Nå kan jeg gå derfra.

Boka som denne mannen ikke leste høyt, og kanskje aldri vil lese (men det håper jeg, på en måte), var debutboka Mulighetene av Cathrine Knudsen. Pocketbok, kjøpt for 10 kroner (!) på Libris. Sitatet er fra side 63.

God lesesøndag!

Flere smakebiter finner du hos verten for utfordringa, Flukten fra virkeligheten.

Cappelen Damm, 2006

fredag 11. oktober 2013

Library Girl

Jeg er så stolt.
Lillesøstera mi (som er så stor at jeg stort sett aldri tenker på henne som lillesøster) er skolebibliotekar på en videregående skole, og nå har hun blitt stjerne i en egen skolebibliotek-video!

Sekvensen med "Silent Library" er inspirert av et amerikansk tv-show som du kan se et klipp fra her:) Jeg må si jeg er glad for at lånerne på mitt bibliotek stort sett driver med ganske seriøse ting. Ellers ville vi jo ikke fått gjort jobben vår uten å få latterkrampe. Eller irritere oss tussete!

Men en video som dette, ja, det vil jeg også ha! 



Og for å bli litt nostalgisk: her er Boyzvoice sin originale "Library Girl". 

onsdag 9. oktober 2013

Baksjå og framsjå: september


Sett utenfor en bokhandel i Telemark.
Nesten særskriving. Måtte bare si det.
Oktober har startet. Er det noe nytt i Sørlands-lesehestens leseverden? (Her kan du se oppsummeringa fra august, som flaut nok er bare tre innlegg siden... nok om det.)

Jeg har hatt min private PC inne til reparasjon, og det betyr at det har blitt mindre tid til å surfe og skrive på nettet. (Disse setningene er skrevet mens jeg sitter bak en jobb-PC og venter på at folk skal komme for å låne.) Og uten nett-tid hjemme blir det jo automatisk mer tid til å lese papirbøker, ikke sant? Jeg kjenner at det har vært godt de siste dagene. Jeg prata nettopp om smarttelefoner med ei venninne, disse dingsene som gjør at en alltid er tilgjengelig for de en nett-kommuniserer med. Ikke så tilgjengelig for folk i det fysiske rommet du er i. Jeg tviholder fortsatt på den dumme telefonen min fordi jeg ikke har lyst til å bli som flertallet på videoen under:



Men dette innlegget handler om måneden som gikk. Hva leste jeg?
  • Siggen og den nye naboen av Øystein Løk, barnebok som jeg tenker meg vil passe godt til høytlesning for 1. eller 2. klasse. Tar opp temaer som mobbing og nye foreldre og er ellers, helt enkelt, hyggelig lesning.
  • siste bok i Tunneler-serien, Terminal (Roderick Gordon og Brian Williams). Og wow. Slutten er ikke fullt så grøssete som bok 5, men spennende nok likevel, og med en slutt som... ja. "Du skal ikke spoile." Jeg håper på å få skrevet mer om boka senere.
  • to serieromaner kjøpt i Oslo, nevnt i dette innlegget.
  • tre nye oversatte barnebøker som nok passer ekstra godt for jenter (i det minste to av dem). Ei finsk røverjente, ei nederlandsk frittalende jente og ei tegneglad, pinglesdagbok-aktig amerikansk ei. God lesning. Jeg brukte disse i bokprat for mellomtrinnet på en skole, og det virket som de falt i smak! 
  • en tankevekkende og nokså tragisk roman fra dagens Italia. Stikkord: vennskap, kropp og (manglende) framtid.
  • Klemmeboken, som jeg lagde en gibort av (og det er ingen tvil om hvem som får et eksemplar: Bente Lill!)
  • ei bok om seksualitetens plass i religionene. 
  • en strålende godt skrevet norsk fantasy, debutantroman, som jeg håper å skrive mer om senere: Odinsbarn av Siri Pettersen. 
  • to ungdomsbøker av Vigdis Bjørkøy, om adoptivjenta Linn og forsøkene hennes på å finne plassen sin i sitt eget liv.
  • en brevroman for ungdom, korrespondansen mellom en norsk gutt og ei tyrkisk jente, likte også denne.
  • første bok i vampyrserien Morganville. Foreløpig uten det store innslaget av vampyrer, og det gjør meg ingen ting.
Sum: 15 bøker, 122 bøker fra nyttår til utgangen av måneden. Fra septemberlesinga vil jeg trekke fram Odinsbarn og muligens en av de oversatte barnebøkene som Best i 2013-kandidater.

Hva skjer så i oktober?
Jeg har nettopp katalogisert en bunke med barne- og ungdomsbøker på jobb, der kan det nok være bøker jeg vil lese. Ellers kjøpte jeg faktisk 6 romaner i dag på salg på bokhandelen (10 kroner per pocketbok!); det er sjeldent! Jeg tror faktisk at Lesehesten fra Sørlandet må innføre kjøpestopp; det høres litt rart ut, men slik er det. Mitt psykiske ve og vel står på spill...
I helga kjøpte jeg tre grafiske romaner på Outland; de er alle lest og ga meg mye. Sannsynligvis månedens beste leseopplevelser. Den ene var ei Bone-bok (Jeff Smith); de andre to er skrevet av Craig Thompson (som skrev Tepper) og er mer trist/alvorlig lesning, men utrolig flott lagd. Tenk at jeg kan sette dem i bokhylla mi:)

Her er ellers et bilde av noen av bøkene som venter på meg - hva syns du jeg burde begynne med først? 



Så ønsker jeg alle en fortsatt
god lesemåned! 
Eller en generelt god måned, for deg som ikke leser fullt så mye!

søndag 22. september 2013

Wasn't it good? Norwegian Wood - og mini-gibort!


Norwegian Wood av Haruki Murakami er boka som fortjener et lengre, dampende blidt innlegg, jamfør smakebit her. Nå er jeg redd for at det ikke blir så dampende; dels fordi jeg må ta boka fram og kikke i den for å få litt av den gode følelsen tilbake (lenge siden jeg leste den) og dels fordi jeg har et visst press på meg - ei lesegruppe på biblioteket skal snakke om den, og det er venteliste på dette eksemplaret!

Men ei bok som jeg vurderer som en vinner til "Best i 2013" må jo få noe mer enn en smakebit og et par små setninger. Jeg begynner med enda ett sitat, fra starten av boka. Jeg-personen Toru Watanabe (37) sitter på et fly til Hamburg og får høre Beatles-sangen Norwegian Wood i høyttalerne, en melodi som gir ham en fysisk reaksjon og drar fram igjen såre minner fra atten år tidligere (s. 13-14):

"Kom hit. Kanskje brønnen ligger her et sted," ropte jeg til ryggen hennes. Naoko stoppet opp, lo, og stakk armen sin fort inn i min. Resten av veien tilbake gikk vi side om side.
"Er du helt sikker på at du aldri vil glemme meg?" spurte Naoko med tynn, hviskende stemme. 
"Aldri. Jeg kommer aldri til å glemme deg," sa jeg. "Det er ingen grunn til at jeg skal glemme deg."
*
Like fullt blir minnene svakere og svakere, og altfor mye har jeg glemt.


Resten av boka holder seg stort sett i denne fortiden, hvor Toru (nesten 20) er teaterstudent i Japan og bor på et internat med en stammende, noe nevrotisk ryddig kartstudent (Kamikaze). Han har ellers to venner, Naoko og Nagazawa, som er vidt forskjellige, men påvirker Toru på hver sin måte.

Naoko var opprinnelig kjæresten til Torus bestevenn Kizuki, og de tre brukte mye tid sammen helt til Kizuki uventet - for Toru, i det minste - tok livet av seg. Nå deler Toru og Naoko sorgen, og etter hvert en dypere følelse av tilhørighet, som de ikke vet helt hva de skal gjøre med. Naoko er redd og vanskelig å nå inn til, og utvikler etter hvert alvorlige psykiske problemer.

Så er det Nagazawa. Den unge mannen som sluker damer og spytter dem ut igjen. Lynende intelligent og grunnleggende ond, etter Torus vurderinger. Nagazawa har en kjæreste, men krever at hun skal godta at han har sex med andre, samtidig som han behandler henne dårlig. Toru kan ikke skjønne hvordan denne pene, glupe jenta holder ut, og det er klart hvor sympatien hans ligger. Likevel er det et slags vennskap mellom de to guttene.

Etter hvert kommer også Midori Kobayashi inn på banen. Frisk, frittalende og frittenkende. Hun er jenta han ikke trenger å snakke forsiktig til eller være redd for å røre ved. Hun snakker selv om hva som helst, fra politikk til munnsex. Det føles frigjørende for Toru. Men er de bare venner, eller noe mer? Her blir han med henne for å besøke faren, som ligger på det siste på sykehuset, og hun sier (side 219):

"Jeg har en følelse av at far forsøkte å be deg ta vare på meg, ta deg av meg."
"Å?"
"M-m. Slikt skjønner jeg meg på. Ren intuisjon. Hva svarte du?"
"Jeg ante jo ikke hva jeg skulle si, så jeg bare forsikret ham om at det ville gå så fint så, ingen grunn til bekymring."
"Høres ut som om du har gitt ham et løfte. Om at du skal passe på meg," sa Midori og så meg alvorlig inn i øynene.
"Nei, er du gal?" Jeg forsøkte forfjamset å snakke meg vekk. "Jeg skjønte jo ikke hva han snakket om... du kan da ikke mene...!"
"Rolig, rolig! Det var en spøk. Jeg fikk bare så lyst til å erte deg," gliste Midori. "Men du er fryktelig søt når du blir tatt på senga!"

Norwegian Wood er en stor fortelling. Ikke på den måten at den handler om store verdensbegivenheter,  spenner over et langt tidsrom eller har et stort persongalleri. Det er oversiktlig og nært. Men det er dypt. Det store ligger i hvor godt Murakami klarer å beskrive følelsene og tankene til disse unge menneskene. Usikkerheten. Ømheten. Fortvilelsen. Håpet.
Språket er enkelt, men vakkert. Miljøbeskrivelsene såpass levende at jeg får lyst til å besøke stedene. Gå inn i den strenge internatblokka og se Kamazaki gjøre morgengymnastikk. Spionere på Nagazawa på byen. Høre Naokos venninne spille gitar. Sitte på taket av butikken med Midori. Gå i enga, og kanskje inn i skogen.
Fortellinga om Watanabe og vennene hans er rett og slett til å falle for. Jeg for min del både lo og grein.

Jeg tror faktisk jeg, en bibliotekar med enkel tilgang til all verdens bøker, må ha den for meg selv.

Var dette dampende nok?

--

Og så har jeg tenkt å ha min andre gibort (giveaway) på denne bloggen! Jeg kjøpte jo flere eksemplar av Klemmeboken og har to å gi bort. Har du lyst på ett, med en hilsen fra meg inni, skriv det i en kommentar under med epostadressen din. Så trekker jeg - ikke på noen teknisk fancy måte, men helt ærlig - og kanskje du blir en heldig vinner?
Fristen for å skrive kommentar er neste søndag, 29. september klokka 13.00.