torsdag 20. september 2012

Lesehesten prøver seg som forteller

Biblioteket mitt har nettopp fått Marianne Svarstads nye bok Da Sannheten fikk klærne på: en innføring i muntlig fortellerkunst. Her får vi vite hvordan vi kan fortelle på en engasjerende måte. Jeg var selv på fortellerkurs hos Marianne for noen år siden, og det var en opplevelse jeg ikke glemmer! Jeg husker faktisk best kursholderen selv (for et menneske!) og fellesskapet med de andre deltakerne; vi kom ganske nær hverandre følelsesmessig. Og når jeg leser boka får jeg også repetert det hun kurset oss i, for eksempel:
  • vær personlig, men ikke privat,
  • bygg opp fortellinga med en struktur så tilhørerne får alle inntrykk på riktig plass (først tid og sted),
  • gå heller dypt inn i en scene enn å referere en handlingsrekke (for eksempel i bokprat).
Biblioteksentralen, 2012

Inspirert av dette gjensynet - og av to barnebøker jeg nettopp har lest som handler om fortellerkunst (de bønnfaller om å bli blogget om, og jeg kommer til å si ja!) vil jeg nå fortelle en liten fortelling. Og som Marianne skriver: i en fortelling "fra virkeligheten" vil Sannheten trenge klær for å bli vakker. Ikke alt vil stemme med det som faktisk skjedde.


- Det er en solrik dag, tidlig om høsten, i 1995. Et kjølig klasserom i en diger, ærverdig gammel gymnasbygning med høye vinduer. Det har akkurat ringt inn til andre time. Ti-tolv elever sitter rundt i rommet, på pulter og stoler. Praten går høyt, som den alltid gjør før læreren kommer inn døra.

På bakerste rekke, pult nummer tre fra venstre, sitter jeg. Til venstre for meg: min beste venninne. Og akkurat i dette øyeblikket sitter vi helt musestille og stirrer på en gutt som står en meter foran oss, lent mot en pult. Han holder en lapp i venstre hånd. En lapp som har vært brettet i to og sendt fram og tilbake flere ganger. Nå har han brettet den ut med et selvtilfreds glis.

Jeg vet hva som står på lappen. Venninna mi vet det også. Men ingen andre må vite det. Spesielt ikke gutten som sitter midt på vindusraden til venstre og leser konsentrert i engelskboka si. Da vil verden gå under. Hjertet mitt vil stoppe opp, og noen vil ta de slappe lemmene mine og legge dem ned på ei båre. Bære kroppen min nedover de digre trappene og ut.

Gutten med lappen ser ned på den. Han ser på meg. Jeg svelger og oppdager at jeg ikke kan kjenne kroppen min lenger. Hendene har visst stivnet i en stilling med håndflatene opp, som om jeg ber om noe. Jeg ser i øyekroken at ei av jentene borte ved døra kikker på oss, hun gjør en bevegelse som om hun vil komme hitover. 

Jeg tenker febrilsk: Han er snill. Han vil ikke gjøre det. Han er snill. Han vil ikke...
Han løfter lappen demonstrativt sakte opp foran seg og kikker seg rundt. Ser bort mot vindusrekka. Jeg følger handa med lappen med øynene. De lyse øynene hans som ser tilbake på meg. Og munnen som brått åpner seg. Han tar sats.  


Han lar det gå et sekund. Det lengste sekundet jeg har opplevd i mitt syttenårige liv.

Han tar et skritt fram, bøyer seg ned mot meg og legger den lille lappen ned på pulten min. Med skriften ned. Han hilser med et lite, skjevt smil før han snur seg og går bort til plassen sin.

Langsomt slapper kroppen min av igjen, lem for lem. Gutten ved vinduet leser videre uten å vite at jenta som elsker ham har vært et sekund fra døden.

7 kommentarer:

Elin fra Av en annen verden sa...

Marianne Svarstad er legendarisk! Har aldri vært på kurs med henne selv, men alle jeg har møtt som har vært kan ikke stoppe med å skryte av henne. :)

Elin fra Av en annen verden sa...

Marianne Svarstad er legendarisk! Har aldri vært på kurs med henne selv, men alle jeg har møtt som har vært kan ikke stoppe med å skryte av henne. :)

Mari sa...

Marianne Svarstad høres ut som en meget dyktig dame.

Det var en meget dramatisk historie, Synne. Det var slettes ikke opplagt at det skulle bli noen "happy ending" :)

Synne sa...

Ja, Marianne er dyktig! Hun skriver forresten i boka si om et problem mange nøkterne, sannhetssøkende bibliotekarer har: vi må jo ikke begi oss ut på diktning. Men nøkternhet skaper ikke engasjement:)
- Kunne vært artig å vite om det var noe i fortellinga mi dere stusset på eller noe som fikk dere til å stoppe opp (på en negativ måte).

Mari sa...

Det eneste jeg tenker er at beskrivelsene av hvor man sitter er en utfordring. Kanskje det kan formuleres litt anderledes? Man detter litt ut av drivet når man må fokusere på plasseringene om det blir litt detaljert. Det er ikke noe stort problem altså, men det var det første som slo meg når du stilte spørsmålet :)

Synne sa...

Det skjønner jeg. Også når det blir en "jeg"-fortelling. Skal leseren på en måte gå inn i hodet mitt og se gjennom mine øyne? Eller skal han/hun se meg utenfra? I så fall er kanskje utseendebeskrivelser viktige? En nøtt.

Mari sa...

Jeg vil føle det du føler og se det hele gjennom dine øyne. Slik jeg følte det nå så blir man litt sånn små kvalm av nerver på hovedpersonens vegne og det er bra.

Utseendebeskrivelser er ikke relevante i denne historien, mener jeg :)