The Secrets of the Immortal Nicholas Flamel (inneholder spoilere)

Random House, 2007

Hvordan skal jeg begynne? Det er så mye jeg har lyst til å si om denne serien. For å si det kort: 1) STORE FORVENTNINGER (NESTE HARRY POTTER?) 2) IRRITERT 3) KANSKJE POSITIV LIKEVEL 4) UFRIVILLIG SPENT. Jeg skal prøve å holde meg unna det rene handlingsreferatet, men litt kan det være verd å vite om bøkene:

Vi møter mange personer og skapninger. De viktigste er

• 15-åringene Josh og Sophie Newman. Amerikansk søskenpar som en dag får vite at de er legendariske tvillinger med overnaturlig sterke auraer (sølv og gull), og at de har en viktig rolle i en kommende kamp for menneskenes frihet. Blir plukket opp og beskyttet av
• Nicholas og Perenelle Flamel, et ektepar som en gang på 1300-tallet fant kodeksen med oppskrift på livseliksir. (Perenelle er syvende datter av syvende datter og ei mektig trollkvinne.) Eliksiren må fornyes hver måned for at de skal holde seg unge; det har de klart å gjennomføre fram til den dagen boka blir stjålet av
• John Dee, en engelsk magiker/trollmann/dauingvekker (necromancer) som fikk udødelighet av en ikke navngitt Elder-mester etter at han en stund hadde vært Nicholas Flamels læregutt.
  Elder-rasen kom før menneskene; Dark Elders ønsker å omskape jorda til det den var før menneskene ødela den (og gjøre menneskene til slaver); Dee vil hjelpe dem med dette. Tvillingene vil være en viktig brikke i hans spill.
• Scathach (Scatty), en neste generasjons Elder av vampyrklanen, suger ikke blod men følelser. Mester i kampsport og har overlevd utallige kamper både i vår verden og parallelle skyggeverdener. Hjelper tvillingene. 
• Machiavelli, fransk sikkerhetssjef som også er udødelig; han samarbeider delvis med John Dee, men de stoler ikke på hverandre.

Flamel-paret må altså få tak i kodeksen som er stjålet, hindre Dee i å sette mørkets krefter fri for alvor og i å fange tvillingene og bruke dem til sin egen fordel. Alt mens de selv eldes og raskt mister krefter (iallfall i Nicholas tilfelle).

Og det er ikke måte på hvilke skapninger som blir påkalt og oppsøkt på begge sider, både udødelige mennesker og eldgamle guder: Hekate, (vokter av Verdenstreet Yggdrasil), guden Mars, Heksa fra Endor (jf 1. Samuels bok), Jeanne d'Arc, William Shakespeare (!) som også er udødelig, Billy the Kid, sfinkser og hornguder og havmennesker og magiske sverd. Vår egen Odin blir omtalt. Og her sendes det trylleformler og lages kraftfelt og vekkes stormer til den store gullmedaljen. Pjuh.

Handlingen skifter mellom flere personer; dels fra kapittel til kapittel og dels mellom avsnitt. Det går stort sett greit å følge med, men det oppleves for meg litt oppstykka. Så: MASSE ACTION, mindre tid til å dykke ned i personer og virkelig utforske. Vi får vite litt her og litt der, det er mange biter å sette sammen. Og det vi får vite av viktige ting er stort sett historiske hendelser, fortalt og ikke vist (bortsett fra når Sophie, som har fått Heksas minner, gjenopplever dem). Det krever sin forfatter å gjøre fortalt historie interessant, og jeg føler ikke Scott klarer det. Han kan så mye om mytologi (blir ikke kalt for irenes fantasykonge for ingen ting!) og også nyere historie, men formidler det på en måte jeg har problemer med å fordøye. Jeg vil gjerne være der når det skjer!
(Har en følelse av at jeg har nevnt det i forbindelse med ei anna bok på bloggen, kan noen hjelpe meg?)

Tre ting jeg irriterte meg spesielt over:
1. Det er en grense for hvor mange ganger jeg orker å lese om at noen snakker på et språk som "predates modern English" et cetera. Vår forfatter har en tendens til å gjenta seg selv.
2. Når jeg leser at en gud bare har forakt til overs for menneskene, forventer jeg ikke at han skal gi dem en god klem når de møtes. Flere steder kunne logiske brister og misforhold vært luket ut.
3. Etter å ha lest en anmeldelse på Amazon som satte ord på litt av det jeg følte etter første bok, tenker jeg stadig: entallsformen av humani er humanus, Michael!!! (Akkurat denne sure anmeldelsen var, når sant skal sies, ganske alene i havet av lovprisninger.)

En interessant vri er at Scott setter de mytologiske skikkelsene (Elderne) inn i en moderne sammenheng, og at de udødelige er motebevisste, til dels har topp teknologisk utstyr (en er techno-stjerne) og så videre. Av og til blir det ufrivillig komisk, og jeg lurer på hvor moderne bøkene vil virke om ti år, men det er et ærlig forsøk å aktualisere mytologien på.

I de tre første bøkene får jeg faktisk ikke noe inntrykk av at våre venner er i noen stor fare; de har uante krefter og gode allierte som SPOILER SPOILER slår de overivrige skurkene tilbake i kamp etter kamp. MEN. The Necromancer er et vendepunkt. Jeg skal ikke si hva som skjer i bok 4, men jeg fikk for første gang - lenge etter møter med ekle monstre og mørke katakomber - frysninger og virkelig bange anelser. Jeg ble rett og slett spent, ville lese den femte boka (som jeg ikke hadde bestilt) fluksens.

Det hjelper også på spenningen å finne et profft utseende online-spill der jeg kan teste kunnskapene mine. Ja, og så kommer det jo selvfølgelig en film! Og det kan jeg si; plot, dialog og actionscener bare ROPER på ei filmatisering. Det trenger ikke bety at boka er god. Men. Nå klarer jeg ikke helt å bestemme meg for hva jeg syns om Nicholas Flamels hemmeligheter.

Jeg tror bøkene, uansett hva jeg syns, kommer til å bli en stor suksess. Merkelig at de ikke er oversatt til norsk enda. Det er vel rett rundt hjørnet.