fredag 10. juni 2011

Smaragdatlaset


Cappelen Damm, 2011
 Av og til føler en seg virkelig alene.
Det gjør jeg nå.
Alene som en god, gammeldags undergangsprofet midt i flokken av fortryllede og fortryllende ja-mennesker.

(De som har sett slutten av tv-serien Angels sesong 4 har en referanse! Denne Buffy/Angel-titteren må bare nevne det.)

Boka Smaragdatlaset av John Stephens har blitt rost opp i skyene. En snakkis fra barnebokmessa i Bologna i fjor, lansert med passelig grønn brask og bram i Cappelen Damm 30. mai, varslet som den nye store serien (3 bøker) etter Harry Potter og lest av ivrige barn som ikke er tilsnakkendes under lesingens mysterium (for eksempel sønnen til forlagssjef John Erik Riley). Og jeg har fått personlige anbefalinger!
Selvfølgelig kjøpte vi boka på biblioteket, og jeg har lånt den. Og begynt å lese. En eventuell magi som denne boka måtte ha kan ikke ha strålt ut fra permene rent fysisk, for det tok noen dager før jeg tok fatt.

Jeg har kommet til side 132. Og jeg klarer nesten ikke lese videre. Det kjennes som et ork. Jeg merker ingen vibber. Og jeg føler at jeg svømmer mot strømmen, sitter fast i et tornekratt, vasser i lim.
Barn på 12 leser fortellinga rett igjennom med store øyne. HVA ER GALT MED MEG?

For å si noe konkret:

1. Jeg reagerer fort på lite troverdige trekk hos personer i bøker, og allerede på de første sidene får vi vite at Kate, den eldste av tre søsken, som fireåring blir vekket av moren og får vite at hun må passe på søsknene sine, uansett hva. Hun lurer på hva som skjer, men lover høytidelig. For hun har fått følelsen av at hun er "voksen". En fireåring???? Dette ødela veldig mye. Jeg begynte å se etter andre ting som ikke passet med personene. Ikke bra når en skal nyte ei bok!

2. Jeg savner et tydelig skille med tomme linjer mellom setningene der vi går fra Kates tanker og opplevelser i prologen til ytre beskrivelse (fordi hun ligger sovende i en bil og det som skjer med de voksne er mer viktig). Dette med manglende avsnitt gjentar seg, og det kan virke som en liten ting, men det irriterer meg (kommentert også her). Det hender også at ting som skjer senere blir beskrevet først uten at det er helt klart når fortid og nåtid begynner/slutter. Argh!

3.I den selvsamme prologen flykter en sjuskete kledd, men snill og uendelig vis mann (riktig nok ikke med stort, rufsete svart skjegg) i en bil (ikke motorsykkel) fra noen mørke, ekle skapninger og klarer å redde seg og barna gjennom en magisk portal. Her begynner assosiasjonene til andre fantasybøker - til gjenkjennelse eller bare til kritisk sammenligning.

4.Så møter vi barna ti år etter, og jeg får en sterk følelse av å ha lest om dem før. De ligner for eksempel på Baudelaire-barna i Lemony Snickets Den onde greven-serie. Minstejenta Emma er riktignok ingen biteglad baby bablende på ord de andre på magisk vis forstår, men hun biter/slår/sparker/kjefter fra seg som en ganske så aggressiv elleveåring (påpekt og vist til det kjedelige). Men mellomstemann Michael er bokglad, tynn og bebrillet, og Kate er klok og ansvarlig. Ekte typer, mennesker jeg ikke får noe nært forhold til.
(Når jeg tenker meg om ligner de også litt på de tre søsknene i Halvgudene, som jeg også har begynt å lese. Den lugger også litt.)

5. Boka er nok ment som ei parallell verden-fantasybok, men den parallelle magiske verdenen (eller fortida) blander seg med den primære til en ubestemmelig masse. Jeg får ikke noen følelse av å være i vår tid i begynnelsen, eller i ei virkelig tid i det hele tatt. Det forvirrer meg. (Sammenligning: Harry Potters gompefamilie bor i Surrey, Dudleif spiller dataspill, og onkel Victor selger driller.) Jeg klarer ikke å se for meg stedene der handlingen foregår.

Jeg kunne nevnt flere ting. Ekle torner som bare river og ritsjer og setter seg fast i klærne mine. I løpet av noen og hundre sider i ei 464 sider lang bok.

Skal jeg som en fantasyhelt trosse alle motforestillinger og klatre til topps, lese videre? "Den neste Harry Potter" bør kanskje få en sjanse?

Mest av alt har jeg lyst til å legge den vekk og heller løfte fram - Harry, Lyra, Bastian (Den uendelige historie) og Septimus Heap. Og håpe at barnelitteraturen snart får en ekte, verdig oppfølger til Rowlings serie!

5 kommentarer:

May Brit sa...

Du er ikke alene!!
http://ikkebareeibok.blogspot.com/2011/06/smaragdatlaset-john-stephens.html

VildesVerden sa...

Takk - da gidder ikke jeg å lese denne. Har vært litt skeptisk og dette bekrefter det.
God helg til deg!

elis lesebabbel sa...

Jeg synes at han scorer en del på humoren. Personskildringene er også av de bedre. Men synes oversetteren tar noen pussige valg når han skal prøve å gjengi bydefolkets talemåte. (vel å merke har jeg bare en "førutgave". Ikke det verste av fantasy altså men de du nevner til slutt er jo bedre, da!

Ingrid sa...

Hm, dette høres ikke ut som en jeg skal lese...
Fin blogg du har da :) Kom over den tilfeldig i dag og har lest en del innlegg. Gøy at du leser så mye barne- og ungdomslitteratur, og skriver om det. Syntes dette er noe flere voksne med fordel kunne gjort (og da mener jeg ikke bare bibliotekarer...)

Synne sa...

Hei Ingrid! Takk skal du ha!
Ja, barne- og ungdomslitteratur er igrunnen lite omtalt når en sammenligner med voksenlitteraturen. Men det fins en del gode blogger - og noen av dem følger jeg! Vil spesielt anbefale ungdomsbokbloggen http://tonarsboken.blogspot.com/.