fredag 29. april 2011

Julliko-sang

Julliko Katt, kom ut i natt
Julliko Måne står i vest
Julliko kaller, kom hver Katt
Julliker kom til vår Jullikofest

En Julliko Katt er hvit og sort.
Julliker er som oftest små.
En Julliko Katt er livlig og fort
og sangen dens vakker å høre på.
Julliker er så gladlynt fromme.
Julliker har et klart sort blikk
De venter Julliko Månes komme
og øver fornøyde på sin musikk.

Julliker vokser sent og lite.
Julliker vet at smått er godt.
Julliker vet alt de bør vite
og danser med gratie jigg og gavott.
Og førenn Julliko Måne ses
må alle gjøre seg helt comme-il-faut.
Julliker vasker labb og fjes.
Julliker tørker hver en tå.

En Julliko Katt er sort og hvit.
Julliko Katter er små av format.
Julliker hopper først hit, så dit.
Jullikers blikk er måne-klart.
De ligger i ro hele morgenstunden,
de ligger i ro til en kveld er nær.
De sparer sin terpsikoriske kunnen
til dansen i Julliko Fullmånes skjær.

Julliker er i sort og hvitt.
Jullikers mål er normalt en halv.
Om natten er mørk og regnet stritt
vil de øve en innendørs hallingetrall.
Når dagen er klar og lyset blidt
kan du tro at de ingenting vil og skal.
Men de venter, de hviler og sparer seg litt
for sin Julliko Måne, sitt Julliko Ball.

                 T.S. Eliot: Jellicle Cats, gjendiktet av Paal Brekke i Å nærme seg en katt

mandag 25. april 2011

Hvordan gikk det med toglesinga?

Damm, 2008
Jeg ble ferdig med Ringen er sluttet av Raymond Khoury i dag. Og jeg har en innrømmelse å komme med:

Jeg hadde en dårlig magefølelse allerede da jeg stod med boka i hånda på butikken. Temaet virket interessant, men språket for kompakt og snirklete.
Det viste seg å holde stikk.

Boka er på den ene siden actiondrevet til de grader at du ser filmbildene flyte forbi med kuler og hopping fra hustak og så videre, på den andre akademisk til de grader at du føler du leser ei avhandling. Av og til iallfall. I tillegg stusset jeg ofte over oversettelsen (uvanlig til meg å være). Den var nå og da ufrivillig komisk høytidelig, og også uforståelig:

... og delte ut smerte og lidelse med en pinefull likegyldighet, ble stoppet med - for å bruke et uttrykk som nå hadde fått en helt ny betydning for henne - ekstrem forutinntatthet.

Forutinntatthet har med fordommer å gjøre, og jeg skjønner ikke hva det ordet har i sammenhengen å gjøre. - Men så vet jeg ikke hvordan originalteksten er. Kanskje det ville vært bedre å lese den?

Jeg ble likevel oppslukt av boka i partier. Oppslukinga var bare ujevn. (Jeg understreker at dette er billedlig ment!) Ujevnheten er trist, for plottet er bra og personene interessante. Vi får også møte noen løse kanoner/utro tjenere som en ikke avslører med en gang:)

Det jeg FIKK med meg av positive ting fra Khourys bok var det viktige spørsmålet: er det egentlig nødvendig og ønskelig at menneskene dør?
Jeg mener klart at vi trenger å bli gamle og dø (ikke bare pga fare for overbefolkning), men forfatteren argumenterer veldig imot, både gjennom det hovedpersonene sier og et brennende etterord. Han peker på at vi en dag kanskje kan finne selveste Livseliksiren, og den må jo være en bra ting, eller hva? Han kaller sine meningsmotstandere for "dødstilhengere"; arrogant, syns nå jeg!

Hva tenker du?

søndag 24. april 2011

Tomorrow, when the war began

Helt siden jeg skjønte at det var en filmatisering på vei av I morgen-serien til John Marsden har jeg ventet spent på at den skulle komme til Norge. Og nå er den altså her!

Jeg likte filmen. Den er en tanke modernisert i forhold til bøkene, som faktisk kom først på 90-tallet - og det gjør at en stiller seg spørsmål om tiden vi lever i. Hvordan kommuniserer - og overlever - vi når vi ikke lenger har tilgang til TV, mobil og internett? (Ellie og gjengen må finne gode, gamle walkie-talkier.)
Tomorrow er først og fremst en dramatisk, rask og tøff film som virkelig viser hva som står på spill for de australske ungdommene som kom hjem fra en helgetur i villmarka til tomme hus, døde dyr og et hærtatt land.

Jeg fikk også klart for meg hvor forskjellige personene er. Da jeg leste blandet jeg stadig sammen Homer og Kevin, Robyn og Fi-Fi - men de er typer med spesielle kjennetegn og ulike måter å takle kriser på. Bør jeg kanskje lese boka igjen? Nå har jo også bok 7 (Bortenfor daggry) kommet ut på norsk.

Her kan du se traileren til filmen som jeg selvfølgelig anbefaler.

lørdag 23. april 2011

Nødkjøp!

I dag har jeg foretatt et nødkjøp. Jeg ble nemlig ferdig med Stormenes tid bind 1 for et par dager siden (veldig bra, forresten, det kommer mer) og er dermed tom for bøker til togturen nordover igjen. Hva gjør en stakkars lesehest da?

Jeg var innom to bokhandler og prøvde å få tak i bind 2, selvfølgelig. Da det ikke gikk på denne strålende påskeaftenen kjøpte jeg rett og slett ei anna spenningsbok som så ut til å være min type: Ringen er sluttet av Raymond Khoury. Jeg smugtittet litt og fant blant annet ordet Ourobouros, som jeg kjenner igjen fra e-boka jeg begynte på i fjor. Mytologi altså. Og så skal den visst handle om genteknologi, og det er også spennende - eller skummelt, alt etter hvordan en ser det.

Jeg håper på god lesning!

Gjør du noen nødkjøp av og til?

fredag 22. april 2011

Litt irsk


Harper, 2010
 Jeg har fått ei bok av lillesøster. Det er The Book of Tomorrow av Cecelia Ahern, en irsk forfatter som kanskje er best kjent for P.S. I love you.
Forsida ser søt og litt mystisk ut. Stemmer det?

Etter at de første sidene var lest forventet jeg en klassisk "riches to rags"-historie, der en person som har levd i luksus plutselig mister alt og må leve på enklest mulig måte, med et nytt syn på tilværelsen. 16-årige Tamara finner faren sin død, får vite at hun og moren er bankerott og må flytte fra herregården i Killiney (der Enya og Bono visstnok holder fritidshus) til onkel og tante i Ingenmannsland. Denne opplevelsen forandrer henne. Men det er ting som ikke stemmer med den klassiske handlingstypen. Boka lar seg ikke presse inn i en sjanger. Herlig!

Etter ei innledning der Tamara forbereder leseren på mystiske hendelser, møter vi henne i fortid som den bortskjemte, rappkjefta, humørsyke tenåringen med et lett satirisk syn på det nye livet hun er kastet inn i.

Tanta og onkelen er ikke de varmhjertede, intelligente, jordnære bøndene som kan gi Tamara et nytt syn på ting. Den første er helt fra starten skummelt stirrende og den andre ganske så stum og tafatt. Kanskje jeg ubevisst sammenlignet dem med Marilla og Matthew i Anne fra Bjørkely? Men Marilla var god på bunnen bak den strenge fasaden. Tamaras tante er ... ikke mulig å skrive mer om uten å røpe for mye.

Tamara finner faktisk gode venner: Sister Ignatius, ei livfull og bikubestellende nonne; og en hjelpsom doktorsønn.
Men når alt kommer til alt er det hun selv som må løse problemene hun og den tilsynelatende hjernedøde moren har, rote litt i mysteriet med garasjen og de glitrende glassbitene, og ikke minst takle de Harry Potter-aktige dagbokmeldingene fra den mystiske boka hun finner i en bokbuss (med en ung, kjekk sjåfør bak rattet. Smelt.)

Etter hvert utvikler The Book of Tomorrow seg til en gotisk-aktig roman, mørk og intens.

En flott forberedelse på irlandsturen til sommeren, som jeg håper blir lys og rolig!

søndag 17. april 2011

Påskeferie

I går tok jeg toget sørover for å hilse på mamma og pappa og resten av familien igjen. Koselig! Fikk to timers ventetid i Drammen, og de tilbrakte jeg ute i sola ved Papirbredden med årets første softis - og Ken Folletts Stormenes tid som dessert (og forrett, forsåvidt). (Her skulle det vært et mobilbilde, men overføringsledninga ble på mystisk vis gjenglemt. Det får vente.)

Jeg leste I all evighet sist påske, faktisk, og har siden tenkt at jeg må få lest romanen som kommer før denne. Og nå er jeg inne i magien! Jeg har glemt navn fra sist og har stadig en følelse av at jeg burde visst hvordan det går med personene, men regner med at jeg får noen aha-opplevelser etter hvert.

Anbefales. Virkelig.

torsdag 14. april 2011

Laudate omnes gentes

Det betyr "syng lovsang, hele jorden".
Alle sammen synger sammen.

Romanen Mirakel av Renate Nedregård handler om flere ting, men det slo meg etterpå at den setter to ting opp mot hverandre, to situasjoner som en kristen person og spesielt en med "nådegaver" (spesielle evner, men ikke magiske!) vil kjenne seg igjen i: det å være alene, eventuelt Den ene, og det å være med i fellesskapet, eventuelt en i den grå mengden.

Rakel var en av de mange. Riktignok solist, og en god en, men ikke offentlig kjent; bare sett på som ett fullverdig medlem av den store Tensing-gjengen. Der følte hun seg hjemme, selv om hun gikk med en liten drøm om å være noe spesielt, en folk visste hvem var og som de beundret.
Så ble hun oppdaget av Idol-skaperne og headhuntet til en audition. Og nå, fem år etterpå, er hun Miracle - Den Ene - og tar det for gitt at hun blir behandlet som ei dronning.
Helt til hun får invitasjon til å være med på jubileumskonserten for Tensing i Bergen. Hun skal være det store trekkplasteret.
Problemet er at hun på de fem årene har beveget seg langt bort fra den hun var. Og hun vil ikke tilbake. Eller?

Døren står åpen. På vidt gap. Utenfor står et norsk flagg, stukket ned i en blomsterpotte. Lukter det vafler? Det er ingen her inne. Jeg vet ikke hvorfor jeg fryser. Jeg står helt stille med armene i kors innenfor døren. Fremme ved alteret står det en lysglobe. Det er det man gjør i kirker, tenner lys, er det ikke? Jeg prøver å innbille meg at dette er fremmed for meg, som om kirken er en kuriositet, en turistattraksjon, men alt her inne er allerede under huden på meg. Hvor mange ganger har jeg ikke opplevd kirken! Hellig. Hjemme. Er dette ånd? Som en hånd som legger seg rundt meg. Du er hjemme nå, hvisker hånden. Og viser meg veien til alterringen, hvor tanken ikke rekker å protestere før knærne har bøyd seg og funnet en kjent plass. Avstand, dette er ikke lenger mitt liv.
Men i det stille, nesten mørke kirkerommet, på kne ved alteret, kommer sangen til meg. Og jeg hvisker den, synger jeg? Stille eller høyt?


Det er følelsesmessig sterkt. Originalt oppbygd, med fortid og nåtid i hvert sitt kapittel innledet med henholdsvis bibelvers og rosablogginnlegg. Originalt tema også. Det fins riktignok andre bøker om jenter som blir dratt med i stjernestrømmen: Karisma (Arne Svingen), Seriøst fra Sassy (Maggi Gibson) og Audrey, vent! (Robin Benway). Og et evig aktuelt tema i romaner er voksne mennesker som tar et oppgjør med - eller møter igjen - barndommen sin.
Men Tensing møter popbransjen? - Velkommen!
(Og jeg har også vært ved den blå steinen i Bergen!)

Hvis jeg skal peke på noe negativt: Jeg klarer ikke å tro på at Rakel som 16-åring og Miracle som 21-åring er én og samme person. Jeg har skjønt at popverdenen er full av fart og vanskelig å holde følge med, men her har ei sosialt engasjert og fellesskapssøkende jente blitt til... ikke akkurat Lindsay Lohan, men på veien dit.
Og den aktive rollen den kjekke dirigenten i Tensing-koret har i det hele er også en smule merkelig.

Likevel: ei bok jeg likte!

onsdag 13. april 2011

Og Buffys venner er mine venner...


Kanskje vi ikke er så gode på høye spark og vampyrslakting og trylleformler - ikke på ordspill (puns) heller - men vi er iallfall en Buffy-gjeng! Anne Marie (sjefs-alibi), Ann Kristin (storleser-alibi), Rebecca (USA-alibi) og jeg (nyfrelst-alibi, bak kamera) har i vår hatt et par Buffy-kvelder, der vi ser utvalgte episoder av denne geniale tv-serien, spiser snacks, småprater og koser oss, rett og slett. Vi har fire sesonger igjen.

Men hvem har sagt at vi stopper der?

Love you, guys!

mandag 11. april 2011

Blogging og opphavsrett

I dag leste jeg en veldig grei og informativ artikkel med spørsmål og svar om blogging og opphavsrett. Det var Olav Torvund som kom med svarene, og her er artikkelen:

Det er ikke alltid så lett å vite hvordan en skal holde seg innenfor loven og samtidig lage interessante innlegg. Jeg passer nå på å bruke mine egne bilder så mye som mulig, og i det minste kreditere andre fotografer. 

Jeg har også skrevet et par innlegg der jeg er innom temaet: Flickr/ Creative Commons og sosiale medier.

fredag 8. april 2011

Og vips... en hylleseksjon!

With a little help from my friends - nærmere bestemt Buffy-venner, mer om dem senere - har jeg nå fått boret Lille-Billy opp på veggen (creepy - husk at det er ei hylle jeg snakker om her). Lange-Billy fikk plass tett inntil, og Benno på den andre siden, og vips! har jeg fått en hylleseksjon. Det har jeg ønsket meg lenge, men ferdige seksjoner har det aldri vært plass til langs den lille stueveggen. Selvbygging er det eneste som hjelper.
Det ser ut til at dette blir en ekte medieseksjon med cd-er og dvd-er, stort sett.
Store-Billy står fremdeles uoppakket på soverommet, men mest sannsynlig ikke så lenge.


Ellers kan jeg jo si at jeg er godt i gang med Mercy Thompson-serien til Patricia Briggs, urban fantasy kjøpt etter tips fra Ann Kristin (også Buffy-venn!).
Urban fantasy er en undersjanger av fantasy med ett krav: handlingen skal foregå i en by. (Hvis en drar det langt og kaller Forks en by er faktisk også Twilight urban fantasy!) Byen heter denne gangen Tri-Cities (faktisk en virkelig by i staten Washington).

Bilmekanikeren Mercy er mange ting, men mest av alt selvstendig og sterk. Hun hater å bli kontrollert av andre, vil ikke bli brukt og ledet, men hun bruker sine evner villig til hjelp for andre. Hun er hamskifter, delvis coyote, men vokste opp i en varulv-flokk, og varulvene er de skapningene hun føler mest tilknytning til. Ellers har hun en venn som er fae - et magisk vesen som kan gi seg selv hvilken form han vil, for eksempel en helt vanlig bilmekaniker - og én som er vampyr. En god vampyr, vel å merke.
Mercy har nese for mysterier. Ikke bare fordi hun er coyote og har en fysisk overnaturlig god luktesans, men fordi hun har gode instinkter og kan ane når noe er galt. Og hun gjør det hun kan for å løse mysteriene og beskytte de hun har rundt seg - selv om hun skulle måtte betale med sitt eget liv.

Serien er dramatisk og intens, godt skrevet, med veldig få dødpunkter, men med glimt av humor. Krydret med litt romantikk og intriger, selvfølgelig. Lesehesten fra Sørlandet liker den!

Mercy Thompson-bøkene er ikke oversatt til norsk. Noen bør kjenne sin besøkelsestid. Men oversetteren bør ikke få for vide fullmakter. Vampyrer og varulver på Grenland? Nei takk.

fredag 1. april 2011

Et seminar, et seminar...

Jeg har nettopp vært på Kari Skjønsberg-seminar i Oslo i to dager. Temaet for seminaret var barnelitteratur. Det var uvanlig inspirerende og innholdsrikt til seminar å være:)

Glemsk som jeg er husker jeg best det som ble tatt opp i dag. Når jeg tenker meg om var det kanskje også det som traff meg mest personlig.

Jeg fikk en påminnelse om at det er lov å leke for lekens og opplevelsens skyld, ikke fordi en skal lære noe eller bli noe av det. Barn skal visst alltid "bli" noe (voksne, ansvarlige osv.), men de "er" faktisk allerede mennesker med skapertrang, kunnskap og energi; de ikke bare får eller lærer, men har noe å lære bort og gi til andre. (En ting som alltid får meg til å stoppe opp og smile når jeg ser det i aksjon. Barn som anbefaler bøker til hverandre, for eksempel.)

Så var det et diskusjonspanel med en forfatter (Kari Sverdrup, som skrev Tilfeldig engel), en forlagsredaktør, en bibliotekar og en litteraturkritiker som skulle prate om hva som er KVALITET i barnelitteratur - med utgangspunkt i to barnebøker: Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje og Merket. (Jeg var jo selv ganske så begeistret for Doktor Proktor og flau over å like House of night.)
Vi kan prate om temaet "kvalitet" i det vide og det brede. Men det er viktig å prate om det fordi kvalitetskriteriene vi voksne setter betyr så mye for om bøkene blir tilgjengelige for barna.

Det var ei gruppe som mangla i panelet, og det var målgruppa selv. De fikk litt scenetid etter paneldebatten; et par unge jenter som ikke bare var store Twilight-fans, men også flinke til å forklare hvorfor Meyers bøker fenger så mange.
Etterpå fikk vi en typisk voksen analyse av de samme bøkene og fikk vite at de er underholdningsbøker med et kvinnesyn og romantikkideal fra 1800-tallet. Ja, ja.

Et seminar er jo ikke bare et seminar. Iallfall for en lengre veis reisende. Det er natt på hotell med nystrøkne laken og sjokolade i minibaren (måtte jo bare spise den...), det er gode lunsjer, prat med venner en ikke har sett på lang tid og kjenninger en knapt har møtt (hei, Eli!), og så - når en er heldig - tid til å traske gjennom Oslos gater med trillekofferten på slep og bare kose seg.

Så var det godt å komme hjem også, med hodet fullt og litt tyngre bagasje. Nedenfor er dagens fangst. Aldri undervurdér betydningen av et varmt fotbad (i genial oppblåsbar balje) og ei god bok.