fredag 25. februar 2011

Av og til nytter det bare ikke

Schibsted, 2009

Noen ganger må jeg arbeide med ei bok til de grader at jeg nesten gir opp.
De dødes bibliotek av Glenn Cooper er en av dem. Jeg leste den ferdig i går.

Jeg er slett ikke redd for tykke bøker, tvert imot kjenner jeg en varm følelse i magen når jeg aner at jeg har mange spennende sider foran meg. Og jeg liker adventure: mysterier som skal løses, kryptiske koder, gamle forbannelser og så videre. Denne burde være perfekt.
Den dårlige følelsen begynte ganske tidlig.

Det begynte med en finansmann, David Fischer, og hans verden som jeg vet null om og som derfor ikke traff meg helt. Først når han blir slått ned på gaten blir han en hvilken som helst, gjenkjennbar, dødelig person.
Men hvor er biblioteket tittelen lover meg? De døde kommer på rekke og rad, mennesker uten noen sammenheng med hverandre og fra ulike samfunnslag. Døden møter hver og en av dem etter at de har fått et postkort med et bilde av en kiste og deres egen dødsdato - dagens dato. Men biblioteket? Når det kommer, kommer det fantasirikt og intenst godt, men det tar lang tid.

Men det største problemet med boka er ikke den trege oppbygginga av spenning. Det er plottet, som er bygd opp av scener fra tre ulike tidsperioder:
  • Isle of Wight, hundreårsskiftet 700/800, på et kloster. Her blir det født en gutt 7. juli 777 som er sjuende sønn av sjuende sønn. (Men det er ikke fantasy!)  
  • Samme sted, 1947, en utgravning som fører til en stor oppdagelse og etterpå lysskye operasjoner fra britiske og amerikanske myndigheter for å skjule oppdagelsen. Kan det ha med ufoer å gjøre?
  • USA, 2009, der den såkalte Dommedagsmorderen går løs, og Will må løse gåten sammen med sin kompanjong Nancy.
Scenene (kapitlene) blir innledet med årstall og sted, det er flott. MEN vi hopper ikke bare fram og tilbake i tid gjennom hundreårene, men også internt i tre tidsperiodene. "Ett år tidligere" og "En måned tidligere".
Det skaper spenning, javisst, god spenning, men gjør det også ekstremt krevende å lese.
Jeg vurderte å gi opp, men tok fram notatboka mi og tegnet handlingskart, og plutselig klarte jeg å knytte trådene sammen og glede meg litt over fortellinga.
Sånn skal ikke ei spenningsbok være. Parallellhandlinger er fint, frampek eller tilbakeblikk er OK, men ikke et sammensurium av denne typen.

Jeg så nettopp en film som gav meg litt av den samme følelsen: Skyggen (The Ghostwriter) (valgt, må jeg innrømme, fordi Ewan McGregor var i hovedrollen). Den handler om en forfatter som skal redigere (eller skrive på nytt?) en tidligere britisk statsministers memoarer. Den første memoarforfatteren døde i det som så ut som en drukningsulykke.
Her hadde jeg hele tiden en følelse av å være utenfor det som skulle være en spennende politisk thriller.

Og hvem liker å være utenfor?

4 kommentarer:

VildesVerden sa...

Tror jeg skal prøve meg på den, jeg. God helg!

Synne sa...

Wow - du er tøff:)
God helg til deg også.

astridterese sa...

Jeg er lik deg når det gjelder tykke bøker. Når jeg finner en bok som er virkelig god vil jeg ikke ut av boken igjen og da er det en stor fordel hvis den er tykk :-)(Nå ligger bok 7 i Stephen Kings Det mørke tårn foran meg og den er på 922 sider!! Gleder meg!) :-)

Dessverre er tykke dårlige bøker en lidelse!

Synne sa...

Visste ikke at den serien hadde så tykke bøker... leste den første en gang, tror jeg.