lørdag 13. november 2010

Min fantasifulle, men ikke fullt så fantastiske, historie

Foto: Synne Fredriksen
Fantasy-interessen min begynte med Narnia på 80-tallet. Jeg husker at boka Løven, heksa og klesskapet gikk som føljetong i et blad jeg abonnerte på, og den var kjempespennende. De første bøkene (egentlig nummer 2-5) ble til tv-serie, og den filmatiseringen ble jeg aldri fortrolig med - og bøkene tapte seg litt utover i serien. Hesten og hans gutt var veldig rar. Den siste striden var absurd og skummel. Men det var min første innføring i den "ikke-realistiske" litteraturens rike.

En annen serie jeg likte veldig godt var Mørket kommer av Susan Cooper. (Når jeg tenker meg om, så var det vel disse to fantasyseriene jeg hadde å velge mellom på den tida:)) Senere har jeg prøvd å lese den, og magien er ikke helt der, men jeg kjenner at jeg fryser litt på ryggen når Merriman (som senere blir avslørt som Merlin. Ups - spoiler) dukker opp. Elsker hele Merlin-skikkelsen.

Jeg var vel rundt 11 år gammel den natta jeg drømte om fire barn og ei løve. Korte drømmebilder, men såpass sterke at jeg husket dem da jeg våknet. Så satte jeg meg ved skrivemaskinen min og begynte på fortellinga Reisen under jorda. De fire barna ble søsken (Narnia?), løva ble til ei tam løve som så ble vill, og ei nydelig prinsesse med trollhale, en ond greve, en gutt på flukt og en gammel trollmann fikk plass i fantasiverdenen. Pluss en spøkelseskladd-lignende skikkelse som utstrålte mørke og alle slags grusomheter. Barna ble skilt fra hverandre og fikk forskjellige oppgaver; de eldste skulle samle magiske tegn (Mørket kommer?) gjennom å møte sin egen indre fiende...
Fortellinga ble på 27 skrivemaskinsider, med tegninger til og noen sanger. Til og med et hørespillmanus!
De siste sidene skrev jeg først da jeg var i slutten av tenårene.

Når jeg nå ser på Reisen under jorda er det vanskelig å lese den som litteratur. Selvfølgelig. Selv om min egen fantasi som elleveåring var upåklagelig, er det mange logiske brister, klisjeer, språklige feil, partier som kunne vært korta ned eller utbrodert, rare sjangerblandinger osv. osv. Jeg var en ivrig leser, men ingen god skriver.

Så spør jeg meg selv: kunne jeg skrevet den om? Kunne jeg lansert den? Kunne jeg vært en forfatter? Og ville det i så fall blitt ei barnebok? Jeg har lagd noen småhistorier i voksen alder som handler om de samme personene, men som er mer for ungdommer eller voksne. (Nå har barna blitt unge voksne med voksne liv og har glemt alt om landet under jorda, men plutselig husker de glimt.)
Jeg har lest endel bøker som prøver å være god fantasy, men som faller igjennom. Prøver å være fantasifulle og nyskapende, men blir dumme. Ville jeg vært 1) fantasifull nok og 2) nøktern nok til å lage ei god bok?

Foreløpig trives jeg VELDIG godt som leser.

6 kommentarer:

Ladybug sa...

Den som intet våger, intet vinner er et godt uttrykk syntes jeg. Syntes det høres ut som om den 11-årige deg hadde mange gode idéer. Jeg vil gjerne lese norsk fantasy :)

Mine skriverier fra den tiden dreide seg meg om at jeg ønsket meg en hest men ikke fikk det. Så en dag dukket det plutselig opp en hest, helt ut av det blå, som jeg faktisk bare måtte ta meg av. Tror den var på litt under en side, skrevet på mammas skrivemaskin. Du kan si jeg nok ikke helt hadde det talentet, men jeg likte å skrive og var sikker på at jeg en dag skulle skrive en bok.

Julie sa...

Som barn gikk det endel i diverse klubber for meg. Penny-klubben, Grøsser-klubben og TL-klubben. Litt hest, litt skummelt og litt high school-klisjeer. Jeg husker jeg satt hos bestemoren min og skrev en hel historie som handlet om en bortkommen hest eller noe sånt. Lang historie kort: Den skranglete PCn krasja. Ellers skrev jeg endel dikt o.l.

Jeg har ikke helt funnet stemmen min enda, men det er alltids en mulighet for at det skjuler seg en genial historie i meg et sted. :P Jeg synes vel ikke det er noen dårlig idé å skrive om du føler at du sitter på en historie. I verste fall får du nei fra forlagene, og det finnes jo verre ting i livet, strengt tatt. :)

Lena sa...

Det høres ut som NaNoWriMo kunne vært noe for deg. Jeg synes historien din høres spennende ut. Selv sliter jeg også med å finne stemmen min. Til nå er NaNoWriMo-romanen min en salig blanding av alt mulig møkk, men jeg fortsetter likevel å skrive. Får se hvordan det ender. En bok er jo ikke skrvet på en måned heller.

Synne sa...

Lena, NaNoWriMo høres kjempespennende ut! Vet jeg har sett det før, men glemte at det foregikk i november og har såvidt jeg vet ikke fått noen påminnelse noe sted. Får vel prøve neste år;)
Er fortellinga di hemmelig, forresten?

Lena sa...

Her skal du forresten få en award; http://lesmye.blogspot.com/2010/11/finfine-bloggar.html

Og ja, fortellingen er nok hemmelig. Og grusomt dårlig. Huff! Kanskje jeg kan greie å redigere den opp/ned til en sniktitt en gang;)

Ladybug sa...

Jeg og Lena er visst enige om at du fortjener en award, jeg har også gitt deg Cherry on Top awarden :)