torsdag 23. september 2010

Dagen derpå

For å si det med få ord:
Jeg elsket Fugl Føniks av Suzanne Collins.
Jeg gjorde den ferdig på to og en halv time i går kveld/natt.
Jeg grøsset og gned meg i øynene og gråt litt.

For å si det med flere ord (SPOILER! Les helst ikke videre hvis du ikke har lest boka selv!):
Jeg var spent på hvordan det kom til å gå med meg som leser gjennom boka. Ikke bare Katniss, som virkelig har sitt å stri med, men med meg som har hatt så fine og sterke opplevelser med de to første bøkene. Det gjorde at jeg satt og spente meg litt i begynnelsen. Men det gikk over.

Boka begynner en stund etter slutten av Opp i flammer, der Katniss blir reddet fra arenaen i Dødslekene av opprørssoldater, mens vennen Peeta blir tatt av president Snow, mannen bak lekene. Nå er Katniss og de andre overlevende fra Distrikt 12 installert under jorda i Distrikt 13, som ikke var utslettet som hele Panem har blitt lurt til å tro. Gjennom mange år har det underjordiske distriktet planlagt en revolusjon, og med Katniss har de håpet om å få gjennomført den. Hun havner i en fortvilet situasjon. Selvfølgelig vil hun at Panem skal bli fritt, at storbyen Capitol skal miste makten. Men hun vil ikke være Spottekråken, den karismatiske lederen.

Katniss blir det likevel, og ikke som en sminket opprører med manus, men som en fortvilet tenåring som prøver å skjønne hvorfor uskyldige må dø og vil arbeide mot det med nebb og klør.
Noe av det første som skjer er at vår heltinne besøker et sykehus fullt av døende mennesker. De lyser opp når de ser henne, for hun er symbolet på revolusjonen, det håpet de har. Når hun kommer ut av bygget blir distriktet bombet av Capitols fartøy. Hun får ordre om å flykte, men hva gjør hun? Hun forsvarer de uskyldige med våpnene hun har.
Sykehuset blir ikke reddet, og det er et eksempel på Collins' styrke, syns jeg: hun gjør ikke ting enkelt, hun skaper en helt som ikke får alt til å rette seg opp, en helt som blir fortvilet og motløs, akkurat som vi ville blitt. Men hun står på.

Så er det spenningen som gjelder forholdet til Peeta. Peeta er som sagt kidnappet av Capitol og president Snow. Han ber Katniss på "direktesendt" TV om å legge ned våpnene så ikke - akkurat - uskyldige dør. Er han en forræder som gjør det Snow vil? Eller har han et poeng? Vi som har blitt kjent med Peeta vet at han er snill, men ikke naiv.
Så skjer det forferdelige: når Peeta blir reddet fra fangenskapet er han en helt annen person. Hjernevasket av Snow til å tro at Katniss er en morderisk mutant, en han må drepe. Og det klarer han nesten. Alle minnene han har om henne (og husk, han var virkelig forelsket i henne) har blitt vridd til noe ondt, noe galt. Jeg trodde at han kom til å være bablende, redd, skadet, men dette var faktisk verre.

Forholdet mellom ham, Katniss og Storm blir altså ikke noe enkelt trekantdrama (hvis de fins?), som jeg - flaut nok - forventet. Storm, som Katniss dermed vender seg til og søker støtte hos, viser seg å være en hardere kriger enn hun trodde. En som kan gå over lik for revolusjonen.

Likevel, de tre er sammen i den siste aksjonen mot Capitol der målet er å drepe president Snow. Her får jeg virkelig assosiasjoner til Ellie og gjengen i I morgen-serien til John Marsden. Det er nervepirrende, alle er utslitte og redde, men de holder sammen. Reptil-mutanter gjør flukten enda mer grusom, jeg får den samme følelsen som mot slutten av bok 1. Noen Katniss - og leseren - virkelig har fått sympati med må bøte med livet.
Men jeg kan røpe så mye som at de tre overlever. Forandret, men levende.

I Dødslekene er det lyse flettet inn i det mørke, det vakre i det grusomme. Her er et vers fra sangen Katniss synger når hun besøker det utbombede hjemmet sitt i Distrikt 12. Sangen gir henne lyse minner om faren, selv om meningen med ordene er bekmørk.

Vil du, vil du
bli med meg til treet
Med et kjede av tau, side om side med meg.

Rare ting skjedde der
Rart vil det være
Om vi møtes ved midnatt i død manns tre

2 kommentarer:

Lena sa...

Jeg forstår at jeg blir nødt til å lese denne serien:)

Synne sa...

Helt klart! Det er så mye jeg kunne sagt om den...