torsdag 30. september 2010

Hester 3


Det er virkelig på tide at jeg blogger om de siste hestebøkene jeg tok med hjem for å lese (de andre finner du her og her). 

1. Helt hestegal av Kathy Helidoniotis, første i den australske serien Hestegal. Denne er både søt og morsom.
Anna er hundre prosent innstilt på å få kjøpe sin egen hest, og må dermed tjene penger selv. For eksempel ved å lage garasjesalg av pappas gamle "skrot" mens han er borte! Så må hun en dag flytte ut på landet sammen med foreldrene, til en liten plass uten bestevenninnen Jenny og yndlingshesten Princess. Riktignok får hun ridesenteret som nærmeste nabo, men der venter to - hva skal jeg si - utrolig ekle medryttere som vil gjøre livet farlig for henne.

2. Torsdager med Sigge av Lin Hallberg og Margareta Nordqvist. Bok 2 i den svenske serien om ponnien Sigge, som Elina har blitt så glad i. Søt, passer best for 8-10-åringer kanskje. Her får vi virkelig se hvordan livet på hestesenteret kan være. De eldre jentene er en slags faddere som hjelper de minste. Iallfall er det meningen. Jeg husker en scene der Elina skal gjøre Sigge klar til ridning mens Jossan ser på, og alt blir bare feil... Alt som skjer utenfor ridesenteret er uvesentlig i denne boka.

3. Mette og Mikki av Dorte Roholte. Serie med veldig korte, lettleste bøker. Mette får ponnien Mikki på 10-årsdagen sin, og blir selvfølgelig veldig glad... Men bestevenninna Nina blir misunnelig, og forholdet mellom dem blir vanskelig. Mette får ei ny venninne, men det går også bare sånn halvveis. Her handler kanskje halvparten om hest og resten om vennskap og skole. Fin bok!

4. Saras drøm av Pia Hagmar, første i en laaaaang serie om Sara! Ganske lettlest og fin, skjønner hvorfor den er populær. Sara må flytte, akkurat som hestegale Kathy, denne gangen sammen med moren til et hus inni skogen. Faren bor et annet sted og har fått en ny kjæreste, Elisabeth, som han får en sønn med. Ikke så lett for Sara å forholde seg til det. Saras mor har ridd litt selv og hjelper henne når hun mister motet og vil slutte på rideskolen. I tillegg har hun ei venninne, Anna. Jeg tror at en lang serie som denne må ha endel spenning utenom ridekonkurranser og trening for at det skal bli interessant å følge med.

5. Farlig sommer av Ingrid Wiese. Serie: Stall Nova. Norsk serie igjen med krim-vri. Som i Milla og midnattsmysteriet (også spenning) er det en jentegjeng (+ en lillebror) som overnatter alene på et ridesenter, og det er da det skumle skjer. En kjekk gutt som nettopp har kommet til ridesenteret forsvinner.
Det har kommet fire bøker til nå, og jeg håper det kommer fler! For selv om personene er veldig sjablongaktige (guttejenta, den "blonde" jenta (som er mørk), den snille jenta) er det spennende, og hester + spenning = populært! Barn flest tenker vel ikke på om personene er typer heller, det gjør rett og slett handlinga lettere å forstå.

Sånn. Det var det.
Forresten, jeg har glemt den unge mentor-gutten. Han er faktisk ikke i noen av seriene i denne bloggposten. Så da legger jeg vekk den teorien :)

tirsdag 28. september 2010

En spennende pakke

I dag kom det en fin pakke fra Biblioteksentralen til biblioteket vårt. Slike pakker er alltid spennende, helt til du ser den lange lista fra Norsk kulturråd ligge øverst... neida. Men bestilte bøker, og spesielt barnebøker for min del, er tross alt de mest interessante.

I dag kom blant annet Utemmet, bok 4 i House of night-serien (på norsk, jeg har jo kjøpt bok 1-7 på engelsk), Titanens forbannelse, bok 3 i Percy Jackson-serien, OG Nærmere, bok 4 i Tunneler-serien. Jippi for den siste! Den skal jeg nå ta med meg hjem. Og lese og lese. Må jo vite hvordan det går med Will og de andre.

Ellers fant jeg Kokainkongen, som jeg ikke kjenner så mye til, men jeg prøver å ta med meg det jeg kan av nynorske spenningsbøker for gutter, siden vi er en nynorskkommune. Og tro meg, de bøkene er det ytterst få av.

søndag 26. september 2010

Kunsten å lese... noter

Jeg har vært på øvingshelg med koret jeg går i. Kjempekjekt! Stor stemning, god mat og fine opplevelser. Men også krevende. Det sliter litt på stemmen, og det krever KONSENTRASJON. Du må følge med på dirigenten, men før det må du kunne notene så godt at du tør å bare se på ham (mer om noter her). (Jeg fikk forresten vite av en dirigent en gang at jeg så for intenst på ham, men det er en parentes. Og før du spør - nei, jeg var ikke forelska i ham.)

Jeg har aldri tenkt på det å lese noter som å lese, men det er jo det vi faktisk gjør. Vi følger en rekke med symboler med øynene og tolker dem - ikke som språkbilder, men som lydbilder med en spesiell tonehøyde og lengde. Flere noter sammen blir en linje og en melodi, akkurat som bokstaver blir til ord og setninger. Det er viktig å vite hvilke noter som kommer før og etter (eller under og over), hvor lenge du skal holde tonen, om du skal synge en linje flere ganger...

Men når disse tekniske tingene er på plass er det på tide å virkelig lage MUSIKK, akkurat som du lever deg inn i en verden når du leser ord.
- Da er det plagsomt å måtte tenke på avkodingen igjen. Var det virkelig "hund" du leste? Eller var det en "munn"? Var det en "a" eller en "e"-tone? Det er best hvis det kommer automatisk!

I tillegg følger det jo gjerne en tekst med musikken. Og da er den med i "tolkningen", ideelt sett. Den kan du tenke på når du vet hvordan ordene skal uttales.

Har jeg skremt noen bort fra korsang nå? Ikke meningen.

torsdag 23. september 2010

Dagen derpå

For å si det med få ord:
Jeg elsket Fugl Føniks av Suzanne Collins.
Jeg gjorde den ferdig på to og en halv time i går kveld/natt.
Jeg grøsset og gned meg i øynene og gråt litt.

For å si det med flere ord (SPOILER! Les helst ikke videre hvis du ikke har lest boka selv!):
Jeg var spent på hvordan det kom til å gå med meg som leser gjennom boka. Ikke bare Katniss, som virkelig har sitt å stri med, men med meg som har hatt så fine og sterke opplevelser med de to første bøkene. Det gjorde at jeg satt og spente meg litt i begynnelsen. Men det gikk over.

Boka begynner en stund etter slutten av Opp i flammer, der Katniss blir reddet fra arenaen i Dødslekene av opprørssoldater, mens vennen Peeta blir tatt av president Snow, mannen bak lekene. Nå er Katniss og de andre overlevende fra Distrikt 12 installert under jorda i Distrikt 13, som ikke var utslettet som hele Panem har blitt lurt til å tro. Gjennom mange år har det underjordiske distriktet planlagt en revolusjon, og med Katniss har de håpet om å få gjennomført den. Hun havner i en fortvilet situasjon. Selvfølgelig vil hun at Panem skal bli fritt, at storbyen Capitol skal miste makten. Men hun vil ikke være Spottekråken, den karismatiske lederen.

Katniss blir det likevel, og ikke som en sminket opprører med manus, men som en fortvilet tenåring som prøver å skjønne hvorfor uskyldige må dø og vil arbeide mot det med nebb og klør.
Noe av det første som skjer er at vår heltinne besøker et sykehus fullt av døende mennesker. De lyser opp når de ser henne, for hun er symbolet på revolusjonen, det håpet de har. Når hun kommer ut av bygget blir distriktet bombet av Capitols fartøy. Hun får ordre om å flykte, men hva gjør hun? Hun forsvarer de uskyldige med våpnene hun har.
Sykehuset blir ikke reddet, og det er et eksempel på Collins' styrke, syns jeg: hun gjør ikke ting enkelt, hun skaper en helt som ikke får alt til å rette seg opp, en helt som blir fortvilet og motløs, akkurat som vi ville blitt. Men hun står på.

Så er det spenningen som gjelder forholdet til Peeta. Peeta er som sagt kidnappet av Capitol og president Snow. Han ber Katniss på "direktesendt" TV om å legge ned våpnene så ikke - akkurat - uskyldige dør. Er han en forræder som gjør det Snow vil? Eller har han et poeng? Vi som har blitt kjent med Peeta vet at han er snill, men ikke naiv.
Så skjer det forferdelige: når Peeta blir reddet fra fangenskapet er han en helt annen person. Hjernevasket av Snow til å tro at Katniss er en morderisk mutant, en han må drepe. Og det klarer han nesten. Alle minnene han har om henne (og husk, han var virkelig forelsket i henne) har blitt vridd til noe ondt, noe galt. Jeg trodde at han kom til å være bablende, redd, skadet, men dette var faktisk verre.

Forholdet mellom ham, Katniss og Storm blir altså ikke noe enkelt trekantdrama (hvis de fins?), som jeg - flaut nok - forventet. Storm, som Katniss dermed vender seg til og søker støtte hos, viser seg å være en hardere kriger enn hun trodde. En som kan gå over lik for revolusjonen.

Likevel, de tre er sammen i den siste aksjonen mot Capitol der målet er å drepe president Snow. Her får jeg virkelig assosiasjoner til Ellie og gjengen i I morgen-serien til John Marsden. Det er nervepirrende, alle er utslitte og redde, men de holder sammen. Reptil-mutanter gjør flukten enda mer grusom, jeg får den samme følelsen som mot slutten av bok 1. Noen Katniss - og leseren - virkelig har fått sympati med må bøte med livet.
Men jeg kan røpe så mye som at de tre overlever. Forandret, men levende.

I Dødslekene er det lyse flettet inn i det mørke, det vakre i det grusomme. Her er et vers fra sangen Katniss synger når hun besøker det utbombede hjemmet sitt i Distrikt 12. Sangen gir henne lyse minner om faren, selv om meningen med ordene er bekmørk.

Vil du, vil du
bli med meg til treet
Med et kjede av tau, side om side med meg.

Rare ting skjedde der
Rart vil det være
Om vi møtes ved midnatt i død manns tre

onsdag 22. september 2010

Fugl føniks

NÅ HAR DEN KOMMET! jeg skrev om den her og var veldig veldig frustrert for at det var så lenge til neste bok og jeg lagde nedtelling og så KOM den med posten i dag og jeg kjente hvordan jeg ble fylt av forventning og glede jeg har skjønt at noen er skuffa over den men uansett gleder jeg meg til å lese den

så det så

tirsdag 21. september 2010

Stjernene

Du sier: se på stjernene
Så mange de er
Så liten du er

Jeg sier: de er mange
Men jeg er ikke liten
Jeg er stor
i min verden

Men i din…?

smf 2010

mandag 20. september 2010

Av og til...

... kjenner jeg presset av vente på blogginnlegg-bokbunka mi! I dag fikk vi ei bestillingsliste på helt ferske bøker til et leseprosjekt på en barneskole - KJEMPEBRA! - og en av disse var den siste Septimus Heap-boka av Angie Sage, med tittelen Sirene. Den har jeg hjemme, og den er ferdiglest.

Jeg husker at jeg skrev veldig begeistra om forrige bok og venta på denne. Nå har det jo kommet andre bøker i mellomtiden og stilt serien i skyggen for ei stund - men.
Det tok ikke lang tid før jeg fikk en sånn Septimus Heap-følelse. Vanskelig å forklare. Jeg er inne i en helt egen verden med personer jeg liker og ikke liker og spennende steder og morsomme navn og masse fantasi. Jeg elsker Septimus, Jenna, Nicko og dragen Flambert. Martha Overgård er jeg fremdeles litt skeptisk til, selv om hun er på den lyse siden, men Simon, Septimus' forræderske bror som jeg var så sint på i første bok, har vokst i mine øyne. Selv om han symbolsk sagt er omtrent på høyde med ei dørmatte. Han prøver så godt han kan å være god.
Det er noe med de skurkene som har noe godt på bunnen:)

Handlinga foregår som før i en klassisk fantasyverden, middelalderaktig, med drager, skriptorier, svære borger, prinsesser og skumle huler. Med det magiske krydderet, selvfølgelig: amuletter, portaler til andre verdener og andre tider, spøkelser og så videre. Men uten originalitet blir det ingen Septimus Heap-verden. Og i Sirene: en katteaktig mannsfigur som rømmer fra et fyrtårn i en toppmoderne ubåt. Rett og slett litt ny teknologi.

Jeg kan ikke få sagt nok gode ting om denne serien!
OK, nå blir Sirene med på jobb i morra.

onsdag 15. september 2010

Kjærlighet og vennskap

Noen tror at kjærlighet ikke er noe for alle
fordi barn er for små
og foreldre er for gamle til å bli forelsket.

Andre mener at vi kan være glad i hverandre
i alle aldre,
men at det bare fins forskjellige måter
å være glad i hverandre på.

Noen mener at du ikke kan være glad i noen
som ikke er glad i deg,
for det er meningsløst
og du blir bare lei deg av det.

Andre tror at det å være glad i noen
betyr å gi bort kjærlighet
uten å vente seg noe tilbake,
fordi det er det å gi du blir glad av.

Jeg tror ikke jeg har anmeldt bildebøker før. Sier bare: LES Kjærlighet og vennskap av Oscar Brenifer og Jacques Després! Du blir mest sannsynlig glad av den! Passer for alle aldre. Flotte bilder.

torsdag 9. september 2010

Min leserpersonlighet

Jeg fikk tips om at bloggen Biblioteker og labyrinter hadde lagt ut en test for leserpersonlighet. Jeg elsker tester, så jeg tenkte jeg kunne fylle ut denne.

1) Leser du rutinemessig bøker om igjen?
Nei. Jeg har for mye jeg skulle ha lest! Men det hender en sjelden gang at ei virkelig god bok blir lest flere ganger.

2) Er du opptatt av å holde bøkene dine pene?
Ikke veldig. Men de holder seg fine når jeg ikke leser dem flere ganger:)

3) Har du lister av bøker du planlegger å lese?
Ikke skriftlig iallfall. 

4) Hvordan velger du ut hvilke bøker du leser?
Det varierer. Ofte er det ei ny bok i en serie, eller baksida ser spennende ut... leser gjerne første sida. Veldig sjelden at jeg leser ei bok fordi "alle" har gjort det.
Tidlig om høsten leser jeg nok mer bøker for å forberede meg til bokprat for barn og ungdom. For å holde meg oppdatert. Men ser den forferdelig kjedelig ut legger jeg den fra meg...

5) Finnes det bøker du aldri ville nedverdiget deg til å lese grunnet omtale?
Vet ikke. Hva betyr "nedverdiget"?

6) Leser du alltid ferdig en bok hvis du ikke liker den?
Leser stort sett begynnelse, slutt og noe midt i mellom.

7) Hvor mye leser du hver dag?
I gjennomsnitt 1 time, det blir dessverre nedprioritert. (Fint uttrykk for at jeg lar andre ting stjele oppmerksomheten:))

8 ) Tenker du noen gang på at du burde skjerpe hva eller hvordan du leser, på samme måte som du tenker at du burde spise sunnere eller trene mer?
Kanskje at jeg bør lese litt saktere for å virkelig få med meg finesser i språket osv. Men det har jeg ikke tid til!

9) Språk eller handling, eller er dette et absurd spørsmål? Tenk fort.
Begge deler!

10) Regner du mer enn 60% av din lesertid som avslapning?
Ja, når ikke jeg forbereder meg til bokprat!

11) Er litteratur hovedsaklig underholdning, dannelse eller flukt?
Flukt, kanskje? Varierer.

12) Har du noen gang likt en bok og nektet å innrømme det av kulturstatusårsaker?
Kunne vært House of night-serien? Men jeg har jo innrømmet det på internett, og da er det jo offentlig!

tirsdag 7. september 2010

Og ikke nok med det

Kasiopeiia har et innlegg der hun utfordrer folk til å lage en seksordsnovelle. Dette hørtes artig ut, så jeg ville prøve!

Du gikk forbi meg, helt rolig.

Tar du utfordringa?

Gratulerer til meg selv! (innlegg nummer 250)

Når jeg er ferdig med dette innlegget har jeg 250 stykker på bloggen min. Hvor mange bøker jeg har blogga om tør jeg ikke gjette på, men det har jo vært ikke-bok-relaterte tekster og musikk også.

Jeg skal "feire" jubileet med å skrive et par setninger om hver av bøkene jeg har hatt liggende til oppsamling. Jeg setter en tidsfrist: til paien er ferdigstekt i ovnen. 25-30 minutter.

OK. Det skulle gå helt fint.

1. Først En pingles dagbok: Rodrick ruler av Jeff Kinney. Jeg blogga om første bok her. Denne er også morsom, med de enkle men virkningsfulle tegningene, skolehumoren, Greg som egentlig ikke mener det så veldig godt og dermed får sin straff (?). Dypt urettferdig, siden bøllete storebror Rodrick sjelden blir avslørt.

2. Sangen om Lucy av Bjørn Ingvaldsen. Hovedpersonen skaffer kreftsjuk mor en tur til Paris. For det har vært drømmen hennes lenge. Tror han? Det å oppfylle drømmen blir et prestisjeprosjekt for ham, selv om det er kjærlighet også som ligger bak.

3. Strandløven av Susanne Agerholm. Søt, fargerik, lettlest tekst. Handler om ei lita jente og en liten gutt som får besøk av strandløven på stranden. Likte fortellinga, men jeg ble utrolig irritert over at forfatteren konsekvent bruker "han" i objektsform. Fy på hun. Eller forlaget.

4. Sort magi av Peter Gotthardt. Første bok i en serie (Det forheksede slott) om tre venninner som går inn i et slott og havner i alternative verdener. Denne gangen i en trollmannsverden. Ikke veldig bra skrevet, men vil nok slå an. Slutter med en informativ tekst (her om magi).

5. Overnatte av Annika Thor. Kjempesøt, lettlest fortelling om hvor vanskelig det kan være å overnatte borte for første gang. Godt at pappa ikke er langt borte. Kan leses høyt, men sju-åtteåringer som har lest litt kan også bruke den.

6. Petrika og tryllestaven av Anne-Berit Aspås. Søt fortelling om Petrika som har en heks til mor og bor i et stort, mørkt slott, men som egentlig ønsker seg et vanlig liv. Fin, men falt ikke helt for den.

7. Blod, svette og tårer av Ingeborg Arvola. Her er vi hos 10-12-åringlesergruppa. Fortelleren hater den nye kjæresten til mamma og vil gjøre livet surt for ham på alle mulige og av og til ganske ekle måter. Synes synd på stakkars mannen! Selvfølgelig ender den godt. Minner om Verdens ondeste stemor av Kristin Sandberg.

8. (Og nå er det såvidt jeg klarer det) Alt skal bli bra av Geir Moseng. For de litt eldre igjen. Skal være grøssete, men faller igjennom i mine øyne. Hovedpersonen har flyttet til et nytt sted sammen med moren sin, og snart skjønner en at det er morens skyld. Hun er nemlig ei hurpe. - Noen grøsserelementer, samtidig et forsøk på realisme. Ble ikke så bra, syns jeg.

Nå er paien ferdig!

mandag 6. september 2010

Jippi! (Nynorsk spenning)

Men nokre soger kan ikkje gløymast eller haldast fast berre på ein plass. Dei kan rett nok ta til i det små, kanskje berre med ei lita hending i ein liten landsby langsmed elva, men så veks dei seg større og større. Ingen kan vita kvar slike soger tar vegen. Dei kan leva i fleire hundre år og reisa til fjerne kystar og framande land, heilt til dei nesten ikkje liknar seg sjølv lenger. Men uansett kor langt dei drar, og kor lenge dei lever, så kjenner alle dei.
Om soga om Drakeguten er ei slik historie?
Vi får sjå. Ho startar iallfall smått nok.




I fjor kom Landet under isen av Lars Mæhle. Ei tjukk fantasybok som jeg blogga om her og som vant årets Upris (forkortelse for Ungdomsprisen). Likte den kjempegodt, men jeg vet at ikke alle er glade i mursteiner. (Er det spennende nok, så kommer en seg igjennom. Bare tenk på Harry Potter!)
Uansett. Det kommer få nynorske spenningsbøker. Fantasy har det vært veldig lite av. Og så kommer det to så gode utgivelser på to år!

Med en gang jeg begynte å lese Drakeguten av Asbjørn Rydland fikk jeg en sitrende følelse. Følelsen av å ha noe stort i hendene. Noe med god kvalitet, originalitet og driv og spenning. Jeg ble fenga. Og boka holdt på meg helt til slutten.
Den kan minne littegrann om Skammar-serien til Lene Kaaberbøl. Men den er også noe for seg selv.
Forfatteren har drevet med laiv rollespill. Det blir det visstnok fantasi og fortellerglede av.
Denne anbefales altså!

onsdag 1. september 2010

Dagens matriotiske

Da jeg gikk på skolen hadde vi av og til regler. Regler som skulle lære oss å huske ting. For eksempel navnene på byene i Agder. I Aust-Agder: Lille Gode Arne Trenger Ris (Lillesand, Grimstad, Arendal, Tvedestrand, Risør). I Vest-Agder: Kristian Maler Far Flekkete (Kristiansand, Mandal, Farsund, Flekkefjord). Det var veldig praktisk; jeg husker dem ennå og kan dermed si hvor sørlandsbyene ligger.

Det er bare ett problem. Nå er det en by som mangler i regla. Og den mangler også i et atlas vi nettopp fikk fra Norsk kulturfond. Nemlig byen der jeg bodde i 11 år: Lyngdal. Nå var den riktignok ikke en by den gangen, da hadde den ikke kulturhus engang og ikke noe badeland. Bibelcamping hadde vi selvfølgelig, og dyrsku og handelens dag. Lyngdal fikk bystatus nyttår 2001, og jeg var til stede under feiringa. Vi stod der i gatene og så ordføreren kjøre forbi i en cadillac (?), gjennom den flotte "byporten" som nok ble montert ned rett etterpå. Litt flaue var vi, men jeg syns iallfall det var stas.

Lyngdal er altså en sørlandsby. Men når kommer den inn i byregla?