Å lese barnebøker

Barnebøker er gjerne korte, med enkle setninger og en klar, rett fram handling. Hvorfor føler jeg som voksen så ofte at de er vanskelige å lese?

Problemet mitt er at jeg først og fremst leser som en lesehest. Jeg trykker alt til brystet som rører ved meg helt personlig og subjektivt, om det er grøssende spenning eller tåredryppende drama. Det vil si, hvis det er godt skrevet. Og jeg må ha litt motstand.
Barnebøker blir ofte altfor lette og platte for meg. Jeg må opp på Den uendelige historien- og Artemis Fowl-nivå før jeg virkelig kan glede meg over bøkene, og dermed bli tent nok til å formidle dem til andre.
Selvfølgelig fins det unntak, gjerne allalders-bøker som Momo eller Den lille prinsen. De kan jeg nyte fordi de er vakre og fulle av visdom.

Men. Jeg er en barnebibliotekar. Det er en viktig del av jobben min å lese barnebøker, særlig nye - korte og lange, lette og vanskelige. Jeg skal fortelle disse fortellingene høyt for en sjuåring, åtteåring osv. eller iallfall anbefale dem. Hvorfor kan jeg ikke vurdere dem med barneøyne og se det positive i dem? Tenke meg at jeg er en leser i startgropa, en som akkurat har begynt å kjenne den søte smaken av fortellinger og fantasi i bokstavform? Glemme de kravene jeg stiller som en voksen leser?

Og: er kravene mine til skikkelig driv OG god språklig/plotmessig kvalitet overførbare til barnelitteraturens verden? A propos: Nettstedet barnebokkritikk.no har et voksent blikk på barnebøker og stiller gjerne voksne krav til dem, og det føles nå og da litt malplassert.  

På bloggen min er det en overvekt av voksenbøker. Sannsynligvis fordi jeg ikke ser på den som en jobb-blogg. Men jeg håper at det vil komme flere bøker for små lesere etter hvert! Ikke fordi de er enkle barnebøker, men fordi de er GODE bøker.

Uff. Dette ble vel et kjedelig innlegg?