Den naive, men etter hvert også skrekkslagne, jenta er Afrodite, en svensk hobbydetektiv som snuser i farlige ting. Boka begynner mørkt med ei anna jente som leter fortvilet etter katten sin og finner den ille tilredt. Hun vet hvem som har gjort det, men ikke vi. Ennå.
Boka er veldig spennende. Men: Afrodite er veldig treg til å fatte hvor farlig og alvorlig det er, det hun har rotet seg inn i. Litt som i denne boka, punkt 2. Det hjelper på spenninga, men får det til å skurre hos meg. Hun er også vel aggressiv og hevnlysten i pressede situasjoner, til helt å være:
Jeg kastet meg over Simon og dro dagboken ut av hendene på ham.
Du, din stinkende, motbydelige, spinkle rotte, hveste jeg gjennom tennene som den filmhelten. Skjønner du ikke hvilken taper du er! Dette skal du få igjen for!
Det meste skjærer seg for Afrodite. Et lite lyspunkt fins i kameraten/forelskelsen Linus, men til og med han er svak når det virkelig gjelder... sier ikke mer.
Flere og flere bøker tar for seg den økende volden blant ungdommer i dag. Det er grusomt. Ikke misforstå, all vold og psykologisk terror er grusom uansett, men tenårige psykopater altså ...
Jeg kommer på tre til:
1) Ingenting av Janne Teller. Her er det en vennegjeng som bruker veldig sterke virkemidler for å overbevise klassekameraten sin om at det er noe som betyr noe i livet.
2) Jenteloven av Annette Münch. Denne har jeg ikke lest, men har ikke veldig lyst til å lese den heller.
3) Kaoskrigeren av Annette Münch. Her med gutter i rollene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar