Jeg begynte på denne boka av Sjón fordi den skulle være spesiell. Og det er den!
Den er sprø, grov, morsom, absurd, tragisk, poetisk. Hovedhandlingen - som blir fortalt til en utålmodig tredjeperson vi ikke får vite noe om - spinner rundt et vertshus i en liten tysk by under andre verdenskrig. Tjenestejenta Marie-Sophie får i oppdrag å passe på og stelle en utsultet, skitten fremmed. Han er jøde. Mens hun passer på den ordknappe mannen forteller hun fortellinger, like mye til seg selv som til ham. Det samme gjør fortelleren av boka, bare for å gjøre det hele mer forvirrende.
Uansett. Kjæresten til Marie-Sophie får vite om oppdraget hennes og blir sjalu. Og det er da noe av det mest forvirrende og groteske skjer. I dramaform. Vil ikke røpe mer.
Hvem er jøden egentlig? Vet ikke. Men jeg fikk det fortalt at da han kom til Kükenstadt begynte folk der å drømme så rart. Engelen Freude ("Glede") lagde faktisk drømmedagbok av drømmene. Disse får vi et innblikk i.
For det fins engler i Sjóns univers også.
"Gabriel la basunen mot sine lepper, blåste opp kinnene, tømte sinnet og gjorde seg klar til å støte i basunen. Han lyttet konsentrert etter melodien, hosianna, han ventet på det rette øyeblikket til å la den ljome ut over denne verden som lå for hans føtter."
Erkeengelen som blir lurt av djevelen til å utsette dommedag, og så nesten forført av onde Lilith - dette er den mest komiske delen av boka, tragikomisk - men også en del som jeg ikke får til å passe inn. Hva har Gabriels perfekte kropp og ekstatiske blåselyst å gjøre med utsultede jøder og forvirrede ungjenter?
Kanskje Sjón bare måtte putte ham i ei bok?
Eller kanskje jeg burde lese den en gang til.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar