Å bruke stemmen sin

Jeg forhåndsstemte i går. Sikkert like greit, siden jeg i dag er stemmeløs. (Pling, Nærum!) Når jeg prøver å lage lyder kommer det bare luft.

I juni for to år siden filosoferte jeg over hvor viktig det er å ha to hender. Det har også gått opp for meg - etter den vonde forstuelsen i venstre tommel i vår - at til og med tomler er viktige.

Men stemmen. Den er kanskje noe av det viktigste av alt. Med den kan du kommunisere. Du kan selvfølgelig skrive, slik som jeg gjør nå. (Jeg sendte nettopp sms til mamma og varslet henne om at det ikke blir noen lørdagsprat i dag, men at det ville komme en epost med aktuelle nyheter.)
Men tenk deg en dag på biblioteket der alt du kan snakke med er notisblokk og penn! Helt håpløst.

I går var det iskremfest for deltakerne i sommerens leseprosjekt. Kjempekjekt, og alt gikk bra fordi hele kollegiet kunne hjelpe til. Den hese stemmen min bar sånn noenlunde, men Kristin tok seg av høytlesing og det meste.

Og synging går selvfølgelig ikke an. Frustrerende.

Jeg håper at jeg alltid kommer til å finne stemmen igjen. Akkurat nå hjelper det forhåpentligvis med varm solbærtoddy og skjerf rundt halsen.

Forresten, hva med øynene?... (ikke NEVN det!)