onsdag 23. september 2009

Du tror du er noe fordi du er kulturell

"Du leser bøker og snakker om dem etterpå.
Du føler deg bedre enn mennesker som ikke gjør det,
de som ikke vil eller kan eller orker eller har tid til å lese bøker.
Eller råd til å kjøpe bøker.
Du føler deg bedre enn de som bare leser bøker som koster 79,50 på Rimi.
Du ser ikke på realityserier, men syns alle som deltar i dem eller ser på dem, er idioter.
Du liker de fleste typer musikk, unntatt danseband, country, Postgirobygget og D.D.E - det vil si all musikk, unntatt den de selger mest av på bensinstasjoner.
Du liker Elvis, men bare før han dro i militæret og når han har på seg den svarte skinndressen i comeback-showet i 1968.
Du ler av butikkskilt hvor det står lamme lår.
Du har kunnskap og god smak.
Du mener det gir deg rett til å se ned på andre."

(Sitt ned og hold kjeft/Knut Nærum, s. 61)

Vel, TAKK, Nærum! Jeg trengte virkelig å bli jekket ned!

Kjempeartig bok med mange gullkorn. LES DEN!
Det vil si, altså, hvis du er en av oss som leser bøker.

tirsdag 22. september 2009

Bøker, bøker, bøker...tralala

Lest

1. Skyggelandet av Tom Egeland. Grøss/thriller. Ble faktisk ganske glad for at jeg leier bolig og ikke leier ut. For HVEM VET hvem du kan få inn i huset?

"I natt drømte jeg om deg. Jeg så for meg hvordan jeg skjøv deg ut i en myrpøl, hvordan du sperret opp øynene, og hvordan du kavet i det grumsete, stinkende vannet. Til slutt lå du stille, og jeg gikk fra deg uten anger."

2. Eg er her av Bente Bratlund. Bratlund er flink til å skrive lett og enkelt om vanskelige ting. Bøkene ligner litt på hverandre, men de er fine. Her handler det om en bror som har kreft og ei mor som bare ser ett barn.

3. Aldri tilfreds av Marie Desplechin. Fransk barnebok, ikke vanlig i Norge! Hvem er det denne jenta minner meg om? Depressiv, selvironisk, mislykka men med bein i nesa. Ellie i Guttegærne jenter, kanskje?
"Viss eg ikkje døyr av vonbrot i kjærleik før den tid, er det garantert ute med meg når karakterkortet kjem sist i månaden."

4. Gattys historie av Kevin Crossley-Holland. Ei ung tjenestejente på pilegrimsreise til Jerusalem. Kan ikke oppføre seg, men har et stort hjerte og hjelper de andre i den umake flokken. Og så er hun forelska i Arthur av Caldidot... Kanskje han som forfatteren skriver om i Arthur-trilogien? Burde nesten lese den på nytt.

5. Knokkellabyrinten av Rick Riordan. Første bok i serien "The 39 clues" (hvorfor ikke norsk serietittel? hm.) Skikkelig actionfylt bok à la Unge Bond og Molly Moon, har virkelig potensiale!!! Må jo kjøpe neste bok også (til biblioteket, selvfølgelig!)

6. Kjedebrev av Hiroshi Ishizaki. Thriller fra et Japan som vi etter hvert kjenner så godt: samfunnet der alle må stresse livet av seg for å holde hodet over vannet. Noen ensomme ungdommer skriver ei krimfortelling sammen, med hver sin rolle - men ingen av dem kjenner identiteten til de andre, og det blir skjebnesvangert... slutten var grøssete, men vanskelig å skjønne.

Og så holder jeg altså på med tredje bok i Lampeåndens barn. Fremdeles ganske spennende, men jeg leser i rykk og napp og glemmer fort:(

Vind


I vinden
er jeg levende

I vinden
er jeg liten

Veier lite,
men står imot

smf -09

lørdag 19. september 2009

Inn i det ukjente...

Leste Rasp av Mari Moen Holsve. Tynn bok, fantasy med ei tøff jente i hovedrollen: halvfanden Rasp. Vet ikke helt hva jeg syntes om denne. Tror faktisk at boka var for kort. Fikk lite tid til å bli skikkelig kjent med personene og bygd opp spenninga. Men pluss for veldig mye fantasi!

Fande, hvorfor bruker forfatteren det uttrykket? Fanden (fienden) er et mildt, nordisk navn for Den onde.
Det minner meg om demonene - som er ånder, i kristendommen onde ånder (brukt i betydningen "djevel"): daimonene i Philip Pullmans Lyra-trilogi er et uttrykk for sjelen i menneskene.

Overnaturlige skapninger fra folketroen har vært til stede i den fantastiske, vestlige litteraturen en stund. Alvene, for eksempel. Men nå kommer "nye" inn.

For eksempel ånder, som de arabiske djinnene. Overnaturlige skapninger med en fri vilje. "Genie in a bottle" er "ånden i flasken".
Jeg husker godt den slue, men på bunnen gode djinnen Bartimeus i Bartimeus-trilogien, og jeg har nå begynt på bok 2 i serien Lampeåndens barn, der Philippa og John faktisk er djinner i menneskeskikkelse som må lære seg å kontrollere magien sin.

Vampyrene har jo vært med oss en stund. Men de som på Bram Stokers tid var 100% grusomme, er nå overmenneskelig vakre supermenn, som Edward Cullen, rettferdighetens tjenere i barneskikkelse, som Eli i La den rette komme inn, eller agenter på det Godes side, som Darren Shan. (Han kjemper riktignok mot vampanene, som har overtatt skurkerollen.)

Hvor er englene? Jeg tenker IKKE på de søte jentene i Engleakademiet.

Så kan en spørre seg: fins engler, demoner, djinner, vampyrer osv. osv. i virkeligheten?
Jeg foretrekker å lese om dem.

søndag 13. september 2009

Canopus i Argos, de siste bøkene


Har nå kjempet meg igjennom den siste boka i Doris Lessings science fiction-serie.

Jeg antydet sist at jeg likte bok 3 dårligere enn bok 1 og 2. Men det må sies til dens forsvar at den var bedre enn de to siste!

Bok 3, Sirius-eksperimentene, er beretningen om planeten Sirius' (Canopus' "rivaler") eksperimenter på Rohanda (jorden), ført i pennen av Ambien II.

Sirius har en inngrodd mindreverdighetsfølelse i forhold til Canopus, og det går heller ikke så bra for dem i de sørlige koloniene på Rohanda. De innfører nye arter, setter dem i arbeid og observerer dem, avler dem med sterkere arter, sender dem til andre planeter når de ikke kan gjøre nytte for seg lenger, mens de spionerer på Canopus' nordlige områder der de innfødte har utviklet seg til siviliserte mennesker. Hva er det Sirius gjør feil?

Er det deres dårlige etikk i eksperimentene med levende vesener? Er det den slue innblandingen fra skurkeplaneten Shammat? Eller er canopeerne rett og slett mer intelligente? Canopus har noe de kaller Nødvendigheten og Behovet (som blant annet får dem til å bygge geometriske byer), men hva står disse ordene for?

Jeg var så sikker på at jeg skulle få vite løsningen i de siste bøkene, det var bare derfor jeg leste dem, men SØREN, nei, det fikk jeg ikke. Det står igjen som et mysterium, noe overnaturlig. Glemte Doris hele Behovet jeg hadde for å få opplysning?

Uansett, det jeg FIKK i de to siste bøkene var:

I bok 4, Representantene for Planet 8, fortellingen om de som egentlig var grunnen til at Canopus koloniserte vår jord, men som ble etterlatt på sin egen stadig kaldere planet (Planet 8) fordi Shikasta plutselig var ubeboelig. Stort sett en ganske depressiv bok om hva som skjer når mennesker mister alt liv og håp uten å skjønne meningen med det hele.

I bok 5, De sentimentale agentene i Volyen-imperiet, en illustrasjon av retorikkens farer. Retorikk er talekunst, og som de fleste vet kan denne brukes i det ondes tjeneste. Det er det som skjer i boka. Den er ikke uten humor, som i dette utdraget hvor Canopus-agenten Incent er på avvenningskur for retorikksyken:

Det var den enklest mulige prøve, basert på ordet Historie.
Han bevarte fatningen da han hørte selve ordet. Ordet historisk fikk pulsen hans til å slå raskere, men den falt til ro igjen (...) Historiens vinder - her viste han tegn på opphisselse, som ikke gikk over. Så bestemte jeg - helt galt - å forsterke dosen, prøvde historiens logikk. Her begynte jeg å innse hvor håpløst det var, for han pustet raskt, ansiktet ble blekt og pupillene utvidet seg (...) men det var ikke før historiens søppelkasse at jeg gav opp. Da var han på bena, vilt opphisset og med begge armer i været...


Angrer jeg på at jeg kjempet meg gjennom serien? Jeg fikk iallfall litt å tenke på.

lørdag 12. september 2009

Hovland for tiåringer?



Jeg fikk en helt ny oppgave her om dagen. "Lag et opplegg om Ragnar Hovland for 5. trinn".

Som den positive og serviceinnstilte personen jeg er sa jeg "ingen problem". En liten stemme langt baki hodet mitt sa at dette kanskje ikke var den rette forfatteren for aldersgruppa. (Skrev han så mange barnebøker, egentlig? Og var han ikke litt vel kunstnerisk?) Men jeg ville ikke gi opp før jeg hadde prøvd.

Jeg fant alle barnebøkene av Hovland vi hadde på biblioteket og kikket igjennom dem.

Noen var helt klart for mindre barn, som Den flygande sykkelen og andre forteljingar. Andre, som Ein motorsykkel i natta, var helt klart for ungdommer.
Men disse kom seg gjennom nåløyet:

1. Diktsamlingene Elefantmusikken og Katten til Ivar Aasen møter hunden frå Baskerville. Veldig enkle, naivistiske dikt, gjerne med en overraskende vri. Katten til Ivar Aasen-boka har en merkbar stigning fra det enkle, naive til det mer snåle for en eldre leser.

Ernst (s. 12)

Kjenner du Ernst?
Kjenner du ikkje Ernst?
Kor er det du
har gått på skule
som ikkje kjenner
Ernst eingong?

Den store Trasten forelskar seg (s. 75)

Den Store Trasten forelskar seg
i den søte Ann Kristin.
Han tenkjer han skal invitere henne
heim på eit glas vin.
Så skal dei sitje i sofaen
og sjå ein god film på tv
og Den Store Trasten vil tenkje
at det er no godt å leve.
Og før ho så må heim,
og før dei seier god natt,
skal han spørje ganske forsiktig
om dei kanskje skal møtast att.
Og ho skal smile litt ertande
og klemme handa hans fast
og seie: "Det er vel klart
vi møtest igjen, Store Trast."

2. Jakta på Salamanderen, ei fortelling. Denne har jeg nettopp begynt å lese. Den ble utgitt for 26 år siden, men kanskje den kan gå likevel? Hovedpersonen kan vel være 8-10 år gammel, og han leter etter en salamander som har flyttet fra en forurenset innsjø. (Miljøspørsmål, forurensning, typisk 70- og 80-tallet, hmmm. Men hvorfor tenker jeg det? Er ikke miljøspørsmål like viktige i dag?)
Mer info kommer.

3. Sjømannen, tante Elida og dei største eventyr. Kanskje. Rar fortelling illustrert av Iben Sandemose. To spalter.

Har en dag igjen å forberede meg på. Men hvis ikke stemmen min kommer tilbake blir det ingen ting av uansett...

Å bruke stemmen sin

Jeg forhåndsstemte i går. Sikkert like greit, siden jeg i dag er stemmeløs. (Pling, Nærum!) Når jeg prøver å lage lyder kommer det bare luft.

I juni for to år siden filosoferte jeg over hvor viktig det er å ha to hender. Det har også gått opp for meg - etter den vonde forstuelsen i venstre tommel i vår - at til og med tomler er viktige.

Men stemmen. Den er kanskje noe av det viktigste av alt. Med den kan du kommunisere. Du kan selvfølgelig skrive, slik som jeg gjør nå. (Jeg sendte nettopp sms til mamma og varslet henne om at det ikke blir noen lørdagsprat i dag, men at det ville komme en epost med aktuelle nyheter.)
Men tenk deg en dag på biblioteket der alt du kan snakke med er notisblokk og penn! Helt håpløst.

I går var det iskremfest for deltakerne i sommerens leseprosjekt. Kjempekjekt, og alt gikk bra fordi hele kollegiet kunne hjelpe til. Den hese stemmen min bar sånn noenlunde, men Kristin tok seg av høytlesing og det meste.

Og synging går selvfølgelig ikke an. Frustrerende.

Jeg håper at jeg alltid kommer til å finne stemmen igjen. Akkurat nå hjelper det forhåpentligvis med varm solbærtoddy og skjerf rundt halsen.

Forresten, hva med øynene?... (ikke NEVN det!)

søndag 6. september 2009

Lykka er ein sjeldan fugl

FERDIG med å lese Anna Gavalda si bok!

De første sidene gjorde meg varm og spent. Godt språk og denne lille spenningen jeg elsker (hva har skjedd?), og oversettelsen var eksepsjonelt bra.

Etter hvert følte jeg at jeg stod litt i stampe. Jeg hadde mye å tenke på utenom lesinga og var utålmodig. Fremdeles bra skrevet, men handlinga gikk litt seint framover og det ble så mange finkulturelle referanser at jeg måtte anstrenge meg for å få med meg innholdet. Hva var viktig for handlingen videre, og hva var bare miljøkoloritt?
Telte sider. Fare, fare.

Nå skulle jeg skrive litt om skuffelsen min over boka som gikk så seint framover, men jeg slettet det avsnittet og begynner på nytt. Hva er POSITIVT her? For alt i alt er det ei flott bok.

1. En sympatisk hovedperson.
2. Fargerike bipersoner som du blir veldig glad i - spesielt i siste del av boka. Husker dette fra Saman er ein mindre aleine.
3. Artige fortellerkommentarer, mer og mer fremtredende etter hvert. Til slutt blir alt fortalt med utgangspunkt i skisser og bilder som person nummer 1 har lagd/spart på.
4. Nydelig, morsomt og treffende språk. LIV! Tross vonde minner.

LIV!

LIV!

osv.

Nå ligger det rosa lapper her og der inni boka, for jeg skal finne et utdrag til Ønskebok. Her er ett av alternativene:

Denne lukta ... som han hadde gløymt. Som han trudde han hadde mist. Som han gav pokkeren i, han vel. Som han gjerne skulle ha forakta, og som fekk han til å smelte enda ein gong. Denne lukta av sjokoladekake i omnen i eit ekte kjøken i ein ekte heim...

Sopp


I går var jeg med på soppkurs. Kjempebra! Kursholder Øyvind ELSKER sopp, og det gikk det an å se! Han ble faktisk soppkontrollør som 15-åring.

Etter litt teori om forskjellige typer sopp, de viktigste giftsoppene og de sikreste matsoppene, bar det ut i skogen oppe i Kvinnegardslia. Etter bare et par meter fant jeg en... dessverre en giftsopp, selvfølgelig. De infame slørsoppene var det mange av.

Men etter et par timer hadde jeg disse matsoppene i korga mi: rimsopp, røyksopp (visste ikke at den var spiselig!), kremle og sotvokssopp (skyt meg hvis jeg tar feil).

Vel hjemme igjen ble det nydelig soppgryte med en sopplukkevenn.

Så håper jeg at det ikke snek seg en giftsopp inn blant de sikre. Da kan visst lever og nyrer gå dukken om et par uker. - Stoler på deg, Øyvind!