torsdag 25. juni 2009

Alanya

Endelig er det tid for å skrive litt om fantasy-serien Alanya av Iselin B. Alvestad.

I utgangspunktet er det lett - kanskje litt for lett - å skrive fantasy. En trollmann her, en magisk stein der, en ond konge eller dronning, drager, alver...

Hva er det som gjør en fantasy-serie god? Annerledes? Vanskelig å sette ord på.

Alle de obligatoriske elementene er med i denne serien. Jenta Alanya er foreldreløs og har vokst opp hos onkel Pip og tante Munny. Pip har lært henne å gjøre seg selv usynlig, og han gir henne et smykke som hun alltid må ha på seg.
Onde krigere kommer til landsbyen og prøver å finne henne. Pip blir tatt til fange, og Alanya får to mål: 1) å befri onkelen og 2) å finne ut hvorfor hun selv er så viktig. En mektig, streng, men hyggelig trollmann blir med henne på veien til hovedstaden, og en kvikk, sjarmerende gutt (litt annen spenning, må vite!) slår følge.
Et mystisk kart, ei ond trollkvinne og (etter hvert) virkelige drager - virker heller ikke helt ukjente.

Men det er sammensetningen av disse elementene som gjør bøkene så bra. Jeg tror på fortellingen. Og jeg klarer å føle med personene.

Og så er det en norsk forfatter. Ikke ille, bare det!

Jeg burde ikke skrive anmeldelser når det er torsdag og jeg tror det er fredag.

tirsdag 23. juni 2009

Velkommen etter, søster!

Lillesøster (ok, bare 4 1/2 år mindre enn meg) har fått seg en blogg.
Ser lovende ut!

lørdag 20. juni 2009

Ungdomsbøker - realisme eller kos?

Skal ungdomsbøker handle om livets knallharde realiteter?
Eller skal de være kosebøker som slutter godt og tårevått?

Jeg har lest tre bøker som fikk disse tankene fram.

Den ene er DBY (uttales "deby", fant jeg ut), skrevet av den norske forfatteren Taran L. Bjørnstad. Hun har også skrevet Flaut og Salto, to andre kollektivromaner som jeg likte veldig godt. De handler om sjuendeklassinger som på hver sin måte strever med små og store problemer - kviser, merkelige fedre, dårlige venninner og rett og slett klossetheten som følger med puberteten. Men alt slutter godt på ett eller annet vis. De får et nytt syn på seg selv; de skjønner at problemene de har er små i den store sammenhengen og at det kanskje ikke er så viktig å være som andre.

DBY følger en gjeng med eldre ungdommer (russ?) ei helg, på en fest. Vi møter noen av de samme personene som i de første bøkene - jeg husker iallfall Ragne med den litt eksentriske faren.
Og det er tydelig at de har blitt eldre. Problemene har vokst også. Nå er det snakk om glattceller, narkotika, anoreksi og uønsket graviditet.
Jeg fikk en helt annen følelse her. Bortsett fra et litt flaut og lattervekkende kapittel med nettopp Ragne (som har bestemt seg for å gjøre det på festen) er tonen gjennomgående mørk, helt til slutten.
Noen rosenrøde partier kunne ha balansert det litt:

"Det er fullstendig kortslutning i hjernen. Krølltoppen står foran ham og er sjokkerende vakker. Han stirrer forbløffet inn i ansiktet hennes, som er fullt av fregner og smil."

Men det blir mest klisjeer og ganske malplassert.

Det flotte med boka er at den minner deg på at ting ikke alltid er som de virker, og at andre kan ha et annet syn på deg enn du tror. Og en blir interessert i personene. Boka er ikke dårlig, men for dyster etter min smak.

Etterpå leste jeg bok tre og fire i den amerikanske serien (Ann Bashares) om "Buksegjengen": Tibby, Bee, Carmen og Lena. Her kunne jeg bare lene meg tilbake og kose meg. Det er problemer her også, det er ikke det; men det viktige er det de kommer fram til: et fortsatt sterkt vennskap og en sterk følelse at de har en verdi. (Det hjelper selvfølgelig også med kjekke, omsorgsfulle kjærester!!!)

Så er spørsmålet: er norske ungdomsromaner gjennomgående mørke? Fins det ingen
norske feelgood-ungdomsbøker?

Og hva er så bra med feelgood?

Video med forfatteren av DBY:
http://www.cappelendamm.no/main/katalog.aspx?medialistid=1&itemid=353

torsdag 18. juni 2009

Han Stiegen, han Stiegen

Siste lest: bok 2 og 3 i Millenium-serien til Stieg Larsson. Også kjent som Jenta som lekte med ilden og Luftslottet som sprengtes.

Kort sagt: Bok 2 var en positiv overraskelse, bok 3 en skuffelse.

"Jenta" er full av action. Her skjer det meste av det som bare blir OMTALT i bok 3. Et nytt plot i forhold til bok 1 (Menn som hater kvinner), men greit å ha fått vite litt om Mikael og Lisbeth.

Du som ikke har lyst på en spoiler må slutte å lese nå!

Lisbeth Salander kommer tilbake til Sverige. Rett etterpå blir en journalist som jobber med en sensasjons-sak om trafficking drept sammen med kona. Og Lisbeth var der rett i forveien! Hvorfor? Så skjer et nytt drap, denne gangen på Lisbeths hjelpeverge, som vi vet (bok 1) er en usling, et krek og en voldtektsmann. Lisbeth har et klart motiv. Men det er ikke derfor hun kommer i politiet søkelys. De har dømt henne på forhånd - øyensynlig fordi hun etter alle solemerker er en voldelig psykopat (bare tullball). MEN det viser seg at saken ikke er så enkel. Noen har et virkelig spesielt motiv for å få henne sperret inne... og de går over lik.

I siste bok er det meste av dramatikken over, og vi vet hva som har skjedd og hvorfor. Men Lisbeth må hvitvaskes, og skurkene må få sin straff. De må stoppes og avsløres.
Det som kunne vært av spenning blir bakt inn i detaljerte fakta om hvordan det svenske sikkerhetspolitiet og en stor avisredaksjon fungerer. Og med alle de forskjellige grupperingene og enkeltpersonene i sikkerhetstjenester, politi og media burde jeg virkelig hatt et tankekart!
Litt utpressing, skygging og spionering, et overfall.
Men Mikael og Lisbeth ordner opp ganske fort og greit!

Er dere enige?

tirsdag 16. juni 2009

Minner: livet mitt på en harddisk


Nå har jeg altså kopiert alle viktige filer fra maskinen min over på cd-er. Maskinen kan streike når som helst. Og da er det så mye jeg ikke har råd til å miste...
Personlige brev. Dikt. Møtereferater. Og ikke minst bilder og video.
Det ble tolv cd-er til sammen.

Det er mange ting jeg gjerne ville kastet ut vinduet hvis det ble brann. Dagbøker og fotoalbum, selvfølgelig. Og noen bøker.
Klær kan jeg alltids kjøpe nytt. Det samme med møbler og kjøkkenutstyr. Selvfølgelig kjedelig å måtte gå igjennom prosessen med utvalg av sofaer og gardiner og service igjen, men det er ikke VIKTIG.
Det viktige er MINNENE. Disse er på en måte meg, min personlighet.

Jeg stoler ikke på min egen hukommelse. Jeg merker det for eksempel når noen spør meg om jeg husker noe fra den tidligste barndommen min. Da refererer jeg ting jeg har hørt, eller jeg tenker ut fra fotografier jeg har sett. Bilder og ord hjelper.
(Den nydelige desserten jeg fikk i Gratangen (?) med is og rørt jordbær har forresten ingen fortalt meg om, ikke den skremmende ubåt-sketsjen der pappa ble dynket i vann heller.)

Hvem hadde jeg vært uten fortiden min?

En venn av meg viste meg stuen sin, som var sparsomt og ganske upersonlig møblert, og sa: Jeg trenger ikke å spare på ting.

Det må jeg. Gjør det meg fri eller ufri? Sterk eller svak?

tirsdag 9. juni 2009

Hva gjorde jeg da jeg ikke hadde pc?

PC'en min har streika. Kjempekjedelig. Og i går fikk jeg ikke sving på tv-en. Hva nå?
Jeg har faktisk levd uten både PC og TV en gang. Og hva gjorde jeg da?
Jeg leste.

Lest i det siste:

Engelens spill av Carlos Ruiz Zafon. Ikke så bra som den første. Også spennende (her er det spøkelser og hjemsøkte hus på ferde!), men med en skuffende (uforløst, sier de visst) slutt. Hovedpersonen får i oppgave av en skummel forlagssjef å lage en ny religion, en religion som kan få makt over mennesker, og han blir inspirert av en dødebok. Denne oppgaven kunne vært et veldig interessant emne, men det blir en biting. Det blir litt av det meste - grøss og vennskap og kjærlighet. Den røde tråden mangler.
Men jeg kjente at det kriblet i kroppen når de mørkeste avsnittene kom...
Og så var det kjekt å lese mer om De glemte bøkenes kirkegård. Det er en sammenheng mellom de to bøkene, faktisk.

Det stjålne barnet av Keith Donohue. Jeg trodde første at dette var ei fantasybok for barn. Bare hør:
"Det stjålne barnet er historien om Henry Day, en syv år gammel gutt som blir kidnappet av mystiske skogvesener. Kidnapperne er alvelignende byttinger som lever i mørke, skjult i skogene. Fra den dagen av heter Henry Aniday, og skogvesenene gjør ham til en av sine."

Annethvert kapittel handler om Henry, annethvert om byttingen som overtar Henrys liv. Jeg syntes Henrys kapitler var kjedelige, så etter hvert hoppet jeg over dem. Fortellinga om byttingen som må lære å leve som et menneske - og som faktisk HAR levd som et menneske før, viser det seg - er noe helt annet. Han ikke bare må lære å oppføre seg som et menneske, han må passe på at han vokser i riktig takt på de rette stedene...vel. Samtidig må den ekte Henry leve med en barnekropp i et stadig mer voksent sinn.

Jo eldre byttingen "Henry" blir, jo mindre ligner dette på ei barnebok. Og den er det ikke. Den minner faktisk litt om Gå aldri fra meg (den om klonene som vokser opp på en kostskole), med tema som identitet og menneskelige følelser - og så med denne fantasy-/science fiction-vrien.

Alanya-serien av Iselin Alvestad. (Hvor fikk hun det nydelige navnet fra?) Denne serien kommer jeg tilbake til. Tror kanskje ikke det er umulig å ha en "norsk" fantasykveld likevel!