søndag 26. april 2009

Krigsbøker 1: ikke så bra

Jeg begynner med de fire bøkene som skuffet meg. Eller skal jeg innrømme at jeg ikke hadde de store forhåpningene?

1.Mystisk møte av Tor Edvin Dahl. Ingeborg møter en gammel mann som sier at han er bestefaren hennes, og hun spør bestemoren om hva som egentlig skjedde da han ble borte. Med hjelp fra storebroren Jørn blir hun en skikkelig detektiv. Blant annet finner de bestefarens egen, dramatiske dagbok. Alt ligger til rette for ei fortelling med driv.
Men det får ikke forfatteren fram! Språket er omstendelig (kunstferdig, men utrolig irriterende) og veldig barnslig i forhold til alderen på jenta (hun er tretten, men kunne vært Morten Minstemann. OK, iallfall Molly). Dermed falt jeg av.

2.Magnus og krigen av Steffen Johanssen. Her er det en i overkant barnslig og puslete hovedperson. Magnus er 14, flink til å lese høyt og synge, men har lett for å grine og tør ikke hjelpe til når kua skal kalve. Et perfekt mobbeoffer for den tøffe, tyskerhatende storebroren. Når faren forsvinner og tyskerne brenner huset deres (den brente jords taktikk) blir Magnus sterkere og modigere; han redder til slutt familien sin med ei skjelvende hånd rundt et gevær. Så han gjennomgår ei slags dannelsesreise. Men det tok lang tid å komme fram dit, det ble mye sipping og redsel, og jeg satt og irriterte meg.

3. 26. oktober 1942 – da pappa ble arrestert av Terje Lie. Fortellinga er grusom og rørende; jødegutten David og familien opplever jødemobbingen i Oslo og blir til slutt sendt til konsentrasjons- og arbeidsleirene i Polen.
Jeg fikk mine første bange anelser da jeg leste to forord som ikke hører hjemme i ei barne- eller ungdomsbok: ett av Kåre Kristiansen, som forteller hvor viktig det er at barna lærer om krigen, og ett av forfatteren som takker for all hjelp. Egentlig sier de: ”god dag, alle foreldre og besteforeldre, nå gjør vi det vi kan for at ungene deres skal lære om krigen”. Barn flest vil ha ei god fortelling, ikke nyttig opplæring!
I tillegg er teksten ganske dårlig. Forfatteren er lærer, men det kan en ikke se.

4. Brent by av Alf Kvasbø. Denne bør jeg sikkert lese om igjen, jeg var såpass utkjørt av dårlige tekster og ble irritert på hovedpersonen som var i overkant tøff og rå (ha ha! Blir jeg aldri fornøyd?) Det er ei kort og handlingsmetta bok, burde passe de minst lesesterke.

2 kommentarer:

elis lesebabbel sa...

Alf Kvasbø var visst bra en gang - en tid til og med før min tid. Kanskje tida har gått fra disse bøkene.

Synne sa...

De er veldig greie å ta til når en skal ha "litt lette" bøker for gutter. Men jeg falt altså ikke for boka! Lurer på hva guttene syns selv.