lørdag 28. februar 2009

Nynorsk spenning 2

1. Ringar i blod
NEI OG NEI! Forelsking her òg, jammen dutte meg. Redde Ruben kjem over eit blodspor i trappeoppgangen når han er ute på vikaravisruta si. Med det same møter han ei nydeleg jente med gullkrøller som får han med seg på detektivtur.
(NB: fann berre bokmålsutgåva denne gongen)
"- Jeg heter Gina, sa hun og strakte fram en hånd. Varm og mjuk, kjente Ruben (...) Slik hender blir når en ligger med dem under dyna og sover og drømmer (...) hun lo mot han under den ville, gule luggen." (som forresten alltid fell ned i augo på henne, bl. mrk.)
Altså. Litt spenning blir det jo; Gina og Ruben må finne ut av eit mysterium med ein mann som trugar ei ung jente med kniv. Men det går så saaaaakte! Og dette fokuset på forelsking høyrer ikkje heime i det som skal vere ei spenningsbok. Sjølv om gutar tenkjer mykje på jenter i den alderen.

2. Ingen fred i grava
"...sjølv om du eigentleg veit at spøkelse ikkje finst, kan det bli svært nifst og skummelt å lese denne boka likevel. Dette er ei åtvaring..."
Eg såg på den skumle framsida på Espeland si bok og tenkte at dette nok var den skumlaste boka i bunka mi. Men nei.
Forfattaren er snill og gir tips til den som vil fortelje ei skummel historie. Men skal tru om han/ho har prøvd dette i praksis? For her er det masse unødvendig pjatt både før og etter grøsset.
Det kan sjå ut som om historiane er sanne; forteljaren fortel om namngjevne personar frå stader me har høyrt om - og kjem med ei heil historie om korleis hovudpersonen hamna der han hamna, korleis folka der på staden er, osv. (Det viser seg at forteljingane ikkje har rot i verkelegheita i det heile.) Og ikkje berre det; kvart kapittel startar med ei lita påminning: kanskje det finst spøkelse, og kanskje ikkje. Til slutt den typiske avsløringa - på den staden for femti år sidan drukna det ei jente, osv.
KVIFOR ikkje skride rett til verket? Ei setning eller to om bakgrunnen for det som skjer er nok.
Kva du enn gjer når du skal planleggje ein grøssarkveld, ikkje sjå på tipsa i denne boka.

fredag 27. februar 2009

Nynorsk spenning 1

1. Ulvenatt i Berardenga.
Interessant idé - et halvsøskenpar reiser til Italia og blir fanget i et stort hus sammen med åtte andre unger og en ulvemann (uuuhuuæææ!). De kommer seg såvidt ut i tide.
Det var det.
Selv om idéen er god er ikke gjennomføringen den beste. Til spenningsbok å være er actiondelen for konsentrert, med veldig lite spenningsoppbygging og fullstendig utflating på slutten. I Sortlands bok får vi en ulvemann som viser seg å være en mann i ulveklær, litt detektivarbeid og i tillegg en søt forelskelseshistorie. Det er veldig viktig å vite at det "kitlar slik underleg i magen" på Jonas når han får en klem av nestensøstera Julie. Nemlig.

2. Ulvestova.
Her er det spenning og grøss av et helt annet kaliber. Den ensomme gutten Alf bor alene med faren etter at mora forsvant på mystisk vis. Faren spøker med at mora ligna på ei hulder. Alf møter ei merkelig jente som blir borte i løse lufta i hula der faren og mora møttes. Kanskje ikke huldertanken er så usannsynlig likevel? Spenninga begynner tidlig og holder seg helt til slutten.
Utenom Kaaberbøl sine bøker den beste nynorske spenningsboka jeg har lest:) Tror jeg.

torsdag 26. februar 2009

Nynorsk spenning? Tuller du?

Jeg har fått meg et nytt prosjekt.
Jeg skal prøve å motbevise min tese om at virkelig spennende nynorske spenningsbøker for barn/ungdommer er veldig sjeldne.
Nuvel.
Jeg har tatt med meg ei lita bunke hjem som jeg skal pløye gjennom:

Ragnfrid Trohaug: Landet alltid raudtt
Åsmund Forfang: Det svarte sverdets hemn
Atle Hansen: Ulvestova
Bjørn Sortland: Ulvenatt i Berardenga (endelig har jeg lært meg å skrive det)
Erna Osland: Ringar i blod
Gard Espeland: Ingen fred i grava

Så får vi se:)

fredag 13. februar 2009

Å huske (Mnemorere)

Mnem av Simon Stranger er ei bok det er verd å huske. Jeg falt for den da jeg så den på karusellen og ble ikke skuffa etterpå.
Stranger er snill nok til å si i forordet sitt at denne romanen er en slags sammensmeltning av små biter og diverse fotnoter, og at de som vil kan hoppe over disse for å følge med i hovedhistorien. Jeg glemte stort sett fotnotene - som ga forklaringer på forskjellige fagtermer - og levde meg skikkelig inn i resten!

Boka handler om en forfatter, Peter, som har blitt invitert til byen han ble født i - den fiktive byen Nem - for å skrive dens historie. Han kommer dit og begynner å samle stoff - stort sett ved å observere folkelivet, ta bilder og skrive litt om arkitekturen - men noe trigger nysgjerrigheten hans. Byen ble ferdigstilt - og bebodd, viser det seg - fem år før den offisielle åpningen. Hva skjedde i de fem årene? Hvorfor er det ingen som vet noe (eller vil si noe) om de fem årene? Og hvorfor får han ikke tak i Oliver, mannen som ga ham oppdraget?

- Samtidig får vi lese fra dagboken til Oliver, som faktisk var med på å planlegge byen. Han har begynt å glemme ting. Ikke bare hendelser, men navn på hverdagslige ting. I fortvilelse begynner han å sette post-itlapper rundt på små og store gjenstander: dør, vannkran, bukse... og han husker tilbake til de forferdelige årene, årene da Nem bare var et idealistisk prosjekt, dømt til å mislykkes. Etter hvert får vi vite hva det forferdelige gikk ut på. OG vi får vite at Peter bare har kort tid igjen å leve (wow!).

Boka er interessant nok med dette plottet, men det aller beste er etter min mening de små bitene som Mnem er sammensatt av. Det er genialt. Kapittelinndeling etter de forskjellige gatene i den gamle byen, små blink fra gatelivet der en kommer inn i tankene til forskjellige personer, lengre historier med utgangspunkt i en tulipan, et service, et poppelfrø... det er kart, bilder, tegneseriestriper, og til og med forslag til bokanmeldelser helt bakerst!

Simon Stranger, du er genial! Takk for en kjempefin leseropplevelse!

lørdag 7. februar 2009

Sia sist...

...har jeg:

1. Lest to romaner: Vente, blinke av Gunhild Øyehaug (fin, men nå husker jeg ikke hva den handlet om) og Gå aldri fra meg av Kazuo Ishiguro (framtidsroman fra en "kloneskole").

Begge disse var vurdert som februar-boka i bokgruppa mi, men fordi den første var så ny at det var vanskelig å skaffe nok eksemplarer fant jeg den andre på hylla og trumfet den igjennom. Vel, det blir nok litt å snakke om. Det skumleste var egentlig at klonene virket så normale, de var hundre prosent menneskelige og opplevde alle følelser. De var isolerte fra resten av verden til de skulle ut i "donor-praksis" og gi egne organer til menneskeheten. Funksjonen deres var å dø i tjenesten. Det setter ting litt i perspektiv.

2. Vært på en barneskole og fortalt litt om vår alles kjære Anne-Cath. Hun har jo blitt symbolet på den "nygamle" barnelitteraturen som så mange voksne husker fra de var små, men som kanskje ikke treffer barn i dag. Jeg hadde faktisk ikke lest mer enn ei av bøkene hennes (som jeg kan huske), bare sett filmene (så en om igjen... alt gikk veldig sakte!), så jeg hadde ikke det store forholdet til henne. Men da jeg leste selvbiografien hennes Lappeteppe fra en barndom forandret det seg! Jeg fant noen gode episoder fra barndommen hennes som jeg så formidlet for 1.-4. klasse. Det gikk bra!

Men dessverre hadde jeg ikke tid til å bli bedre kjent med bøkene hennes (business as usual): nå er det NYE barnebøker som gjelder. Snart skal jeg til en annen barneskole og fortelle om barnebøker fra 2008. Fant ei bunke som jeg så må få ned på et akseptabelt nivå (stakkars ryggen min)...

3. Tatt med meg en ulest bunke for å bla gjennom dem. To til nå:
1. Alba og Adam av Beate Grimsrud. Søt, lettlest historie om ei norsk jente som blir kjent med en irakisk klassekamerat og lager trefigurer med ham i skogen. Mobbing blir en del av det. - Venner med ulik etnisk bakgrunn er faktisk med i flere av bøkene fra dette året!
2. Midnatt for Charlie Bone av Jenny Nimmo. Forferdelig! I begynnelsen irriterte jeg meg over den dårlige skrivinga (for lite sammenheng i det som skjer og blir forklart), etter hvert over Harry Potter-kloningene. Vel, noen vil sikkert synes at dette er spennende, men jeg ville helst bli ferdig med boka så snart som fy. Og det ble jeg, siden jeg brukte min rett som leser til å hoppe over avsnitt.

Og ja, jeg har fremdeles tvillingene i hodet.