onsdag 9. juli 2008

Frøya og Morgaine

Her har det gått i gudinner og prestinner i det siste!
Har lest to bøker som har sine særpreg, men som også ligner hverandre: Frøya av Johanne Hildebrandt og Avalon: Mester i magi av Marion Z. Bradley.
De har også endel til felles med ei bok jeg har skrevet om før.

Først den jeg ble minst fascinert av: Frøya. En ny vri på historien om åsene og vanene. De er ikke guder - de er vanlige mennesker som tror på Guder og Gudinner. Frøya, yppersteprestinne for vanene, drømmer om et angrep på en landsby i landet. Det er de barbariske åsene (æsene, trodde jeg det hette på norsk?) som har vært ute og herjet. Høvdingen Odin er brutal, men slu. Sønnen hans, Tor, er hederlig og kjekk å se på. Hvem faller Frøya for? Vel, du får ikke tusen kroner hvis du gjetter riktig:)
To grunner til at denne ikke falt i smak (det kan være flere):

1. Den framstiller de norrøne gudene som mennesker. Interessant, men litt... vent, hva er ordet? Unødvendig? Trenger vi ikke den mystikken vi kan få? Les heller om Tim Brentloff.
2. Den er så utrolig forutsigbar. Kvinne og mann fra to grupper i krig blir forelsket, og ... ok, jeg skal ikke skrive mer av hensyn til deg som får lyst til å lese boka.
3. Jeg leste denne boka etter den først nevnte, som var veldig bra:

Avalon: Mester i magi. Her er det eventyr, altså!

Jeg syns legendene om Kong Arthur er spennende. Har lest Rosemary Sutcliffs fortellinger om ridderne av det runde bordet, og ganske nettopp Sverdet i stenen av Richard Wright(om Arthurs barndom). Det må finnes utrolig mange versjoner av disse legendene! Til og med J.K.Rowling er inspirert av dem (med Wrights Merlin som inspirasjonskilde for Humlesnurr). Hva er det som gjør dem så spennende? Vel, magiske sverd og hellige begre hjelper; det samme gjør intriger, spådommer, kjærlighet og svik.

Bradley har en spennende innfallsvinkel: det er Arthurs halvsøster Morgaine (også kjent som heksa Morgan le Fay, som lå som et slakt i sitt smørhus i Sverdet i steinen!) som er hovedperson. Sendt bort til det skjulte landet Avalon for å bli oppdratt som prestinne, etter at moren Igraine har fått en sønn med den nye kongen i landet.
Morgaine vokser til, lærer det hun kan, og blir prestinne. Men selv om hun kan fortrylle folk til å tro at hun er vakker, sterk og høyreist, vet hun så altfor godt at hun ER stygg, mørk og ualminnelig lav. Sannsynligvis av alveslekt.
Det hjelper henne slett ikke når den flotte fetteren hennes, Galahad (også kalt Lancelet. Oj! Ringer det noen bjeller?) blir betatt av lille, yndige Gwenhwyfar (allment kjent som Guinevere) på en tur i skogen.
Og så skal Morgaine gjennomføre et magisk rituale for å forberede en ung mann på livet som Britannias konge. MEN: hvem er egentlig denne unge mannen?

Det er, som sagt, flere likhetstrekk mellom de to fortellingene. Hovedpersonene er unge prestinner som har makt, men som også er ofre i maktspill og bundet av tradisjoner. Hvem sa at kvinner ikke kan være tyranner? :)

- Og så har jeg lest Dumme hvite menn av Michael Moore og Det angår også deg av Hermann Sachnowitz. Noe helt annet, vær sikker! Glem de romantiske brillene og forbered deg på tårer av raseri og tristhet.

Ingen kommentarer: