lørdag 7. juni 2008

Lått og ikkje så løye

To ytterligheter: Terry Pratchett og Irvine Welsh. Skiveverdenen og dopområdet i Edinburgh. En forvirret, feig trollmann med en kjøttetende kuffert på slep versus en skotsk, deppa junkie. Morsomt og dystert.
Jeg har altså lest begge deler.

Terry Pratchett er en artig skrue. Full av fantasi. Bare tenk deg en orangutang-bibliotekar og en papegøye med yndlingsuttrykket "hva-er-det-nå-igjen" (og hva det er kan overlates til fantasien) - i boka Eric, eller en løpsk idé med navnet Holy Wood (skjønte du den?) som kryper mellom virkelighetene og smådemoner som maler bilder til kinofilm - i boka Levende bilder.
Dette er underholdning, men i tillegg er det en viss satire i Pratchetts bøker, som særlig kommer fram i Levende bilder. Hvor gal kan egentlig underholdningsindustrien bli? I tillegg var denne boka etter hvert veldig spennende. Hvordan kan den forferdelige Holy Wood stanses før den tar over virkeligheten? Ved hjelp av fantasien, selvfølgelig!
(Jeg må innrømme at jeg, som så mange andre, liker filmene fra Hollywood og ble rystet av nyhetene om brannen i Los Angeles. Er min Holy Wood-sykdom langt framskredet, tro?)

Og så Trainspotting, da. Maken til trist bok. Men fin, sterk, bra gjennomført. En kom virkelig under huden på personene, fikk se hva de tenkte og ikke minst hva de så og følte - skummelt - i rus og abstinens. Rents er hovedpersonen, og han er en av de mest sympatiske guttene i gjengen. Riktignok konstant rusavhengig og mislykket i forsøkene på å bli nykter, men med en sterk rettferdighetssans, en viss medmenneskelig faktor og velutviklet selvinnsikt.
På den helt andre siden møter vi Franco/Begbie, en rå fyr som stadig leter etter unnskyldninger for å slå en eller annen, og Sick Boy, kvinnebedåreren som vurderer en karriere som hallik.
The book of the year. Så langt.

Ingen kommentarer: