søndag 11. mai 2008

Så var det Artemis igjen, da...

Men denne gangen er det den opprinnelige Artemis - den greske gudinnen - det er snakk om. Og mange andre gudinner fra ulike deler av verden. Og katter. Og hekser. Og eventyrfortellende bestemødre og grandtanter. Og et mystisk tårn med åttekantet loftsrom.
Jeg har nettopp lest ferdig en trilogi av Gerd Eva Lillo. Den har stått i barnebokhylla på biblioteket, så å si ikke utlånt. Hvorfor ikke? lurte jeg på. Fordi de er svarte og har litt merkelige bilder utenpå? Når jeg leser dem er det andre ting som slår meg!
Jeg vet ikke hva jeg skal tenke og tro om barnebøker som lovpriser Artemis og Skade og kattegudinnen Bast. For det er eventyr, men på grensen til gudedyrkelse. Jeg måtte google forfatternavnet etterpå for å se om Lillo er med i en eller annen heksekult. Jeg fant riktignok ei side der det sto om kattegudinnen Bast, og ei om "guddommelig" sjakkspill, men ikke wicca og mystiske seanser i månelyset.
Er jeg bare overfølsom for religiøsitet i ulike former? Er jeg for pedagogisk? Tar jeg feil når jeg tenker at følsomme barnehjerner vil bli prestinner etter gjennomlesning av Bestemor Stemsens eventyrlige katter?
Men en ting er positivt: her er det kvinner i alle hovedroller, og de er helter:)
Og så er det en ganske spennende og veldig original historie.

Kanskje en setning fra tredje bok kan oppsummere det hele?
"Ja, eventyr er det og eventyr blir det, og livet er det mest eventyrlige av alt."

Ingen kommentarer: